¹Wherefore, leaving the word of the beginning of the Christ, let us go on [to what belongs] to full growth, not laying again a foundation of repentance from dead works and faith in God,

¹La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus og skride frem mot det fullkomne, så vi ikke atter legger grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud,

²of [the] doctrine of washings, and of imposition of hands, and of resurrection of [the] dead, and of eternal judgment;

²med lære om dåp og håndspåleggelse, om dødes opstandelse og evig dom

³and this will we do if God permit.

³Og dette vil vi gjøre, om Gud gir lov til det.

⁴For it is impossible to renew again to repentance those once enlightened, and who have tasted of the heavenly gift, and have been made partakers of [the] Holy Spirit,

⁴For det er umulig at de som engang er blitt oplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i den Hellige Ånd

⁵and have tasted the good word of God, and [the] works of power of [the] age to come,

⁵og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse,

⁶and have fallen away, crucifying for themselves [as they do] the Son of God, and making a show of [him].

⁶da de på ny korsfester Guds Sønn for sig og gjør ham til spott.

⁷For ground which drinks the rain which comes often upon it, and produces useful herbs for those for whose sakes also it is tilled, partakes of blessing from God;

⁷For den jord som drikker regnet som ofte faller på den, og som bærer gagnlig grøde for dem den dyrkes for, den får velsignelse fra Gud;

⁸but bringing forth thorns and briars, it is found worthless and nigh to a curse, whose end [is] to be burned.

⁸men bærer den torner og tistler, da er den uduelig og forbannelse nær, og enden med den er å brennes.

⁹But we are persuaded concerning you, beloved, better things, and connected with salvation, even if we speak thus.

⁹Men om eder, I elskede, er vi visse på det som bedre er, og som hører til frelse, enda vi taler således.

¹⁰For God [is] not unrighteous to forget your work, and the love which ye have shewn to his name, having ministered to the saints, and [still] ministering.

¹⁰For Gud er ikke urettferdig, så han skulde glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn, idet I har tjent og ennu tjener de hellige.

¹¹But we desire earnestly that each one of you shew the same diligence to the full assurance of hope unto the end;

¹¹Men vi ønsker at enhver av eder må vise den samme iver for den fulle visshet i håpet inntil enden,

¹²that ye be not sluggish, but imitators of those who through faith and patience have been inheritors of the promises.

¹²forat I ikke skal bli trege, men efterfølge dem som ved tro og tålmod arver løftene.

¹³For God, having promised to Abraham, since he had no greater to swear by, swore by himself,

¹³For da Gud gav Abraham løftet, svor han ved sig selv, eftersom han ingen større hadde å sverge ved, og sa:

¹⁴saying, Surely blessing I will bless thee, and multiplying I will multiply thee;

¹⁴Sannelig, jeg vil rikelig velsigne dig og storlig mangfoldiggjøre dig;

¹⁵and thus, having had long patience, he got the promise.

¹⁵og da han således hadde ventet tålmodig, opnådde han det som var lovt.

¹⁶For men indeed swear by a greater, and with them the oath is a term to all dispute, as making matters sure.

¹⁶For mennesker sverger jo ved den større, og eden er dem en ende på all motsigelse, til stadfestelse.

¹⁷Wherein God, willing to shew more abundantly to the heirs of the promise the unchangeableness of his purpose, intervened by an oath,

¹⁷Derfor, da Gud vilde enn mere vise løftets arvinger hvor uryggelig hans vilje var, gikk han imellem med en ed,

¹⁸that by two unchangeable things, in which [it was] impossible that God should lie, we might have a strong encouragement, who have fled for refuge to lay hold on the hope set before us,

¹⁸forat vi ved to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunde lyve, skulde ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss,

¹⁹which we have as anchor of the soul, both secure and firm, and entering into that within the veil,

¹⁹det vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget,

²⁰where Jesus is entered as forerunner for us, become for ever a high priest according to the order of Melchisedec.

²⁰hvor Jesus gikk inn som forløper for oss, idet han blev yppersteprest til evig tid efter Melkisedeks vis.