¹Þá minntist Guð Nóa og allra dýranna og alls fénaðarins, sem með honum var í örkinni, og Guð lét vind blása yfir jörðina, svo að vatnið sjatnaði.

¹Da kom Gud Noah i hu og alle de ville dyr og alt feet som var med ham i arken; og Gud lot en vind fare over jorden, og vannet falt.

²Og uppsprettur undirdjúpsins luktust aftur og flóðgáttir himinsins, og steypiregninu úr loftinu linnti.

²Og det store dyps kilder og himmelens sluser lukkedes, og regnet fra himmelen stanset.

³Og vatnið rénaði meir og meir á jörðinni og þvarr eftir hundrað og fimmtíu daga.

³Og vannet vek efterhånden tilbake fra jorden, og vannet begynte å ta av, da hundre og femti dager var gått.

⁴Og örkin nam staðar í sjöunda mánuðinum, á seytjánda degi mánaðarins, á Araratsfjöllunum.

⁴Og i den syvende måned, på den syttende dag i måneden, blev arken stående på Ararat-fjellene.

⁵Og vatnið var að réna allt til hins tíunda mánaðar. Í tíunda mánuðinum, á fyrsta degi mánaðarins, sáust fjallatindarnir.

⁵Og vannet tok mere og mere av inntil den tiende måned; i den tiende måned, på den første dag i måneden, kom fjelltoppene til syne.

⁶Eftir fjörutíu daga lauk Nói upp glugga arkarinnar, sem hann hafði gjört,

⁶Og da firti dager var gått, åpnet Noah vinduet på arken som han hadde gjort,

⁷og lét út hrafn. Hann flaug fram og aftur, þangað til vatnið þornaði á jörðinni.

⁷og sendte ut en ravn; den fløi frem og tilbake, inntil vannet var tørket bort av jorden.

⁸Þá sendi hann út frá sér dúfu til að vita, hvort vatnið væri þorrið á jörðinni.

⁸Så sendte han en due ut fra sig for å se om vannet var sunket bort fra jordens overflate.

⁹En dúfan fann ekki hvíldarstað fæti sínum og hvarf til hans aftur í örkina, því að vatn var enn yfir allri jörðinni. Og hann rétti út hönd sína og tók hana og fór með hana inn til sín í örkina.

⁹Men duen fant ikke noget hvilested for sin fot, og den kom tilbake til ham i arken, for det stod vann over hele jorden. Da rakte han ut sin hånd og tok den inn til sig i arken.

¹⁰Og hann beið enn aðra sjö daga og sendi svo dúfuna aftur úr örkinni.

¹⁰Så bidde han ennu syv dager til og sendte så atter duen ut av arken.

¹¹Þá kom dúfan til hans aftur undir kveld og var þá með grænt olíuviðarblað í nefinu. Þá sá Nói, að vatnið var þorrið á jörðinni.

¹¹Og duen kom til ham ved aftenstid, og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet; da skjønte Noah at vannet var sunket bort fra jorden.

¹²Og enn beið hann aðra sjö daga og lét þá dúfuna út, en hún hvarf ekki framar til hans aftur.

¹²Men han bidde ennu syv dager til; så sendte han duen ut, og da kom den ikke tilbake til ham mere.

¹³Og á sexhundraðasta og fyrsta ári, í fyrsta mánuðinum, á fyrsta degi mánaðarins, var vatnið þornað á jörðinni. Og Nói tók þakið af örkinni og litaðist um, og var þá yfirborð jarðarinnar orðið þurrt.

¹³I det seks hundre og første år, i den første måned, på den første dag i måneden, var vannet tørket bort fra jorden. Da tok Noah taket av arken; og han så ut, og se, jorden var tørr.

¹⁴Í öðrum mánuðinum, á tuttugasta og sjöunda degi mánaðarins, var jörðin þurr.

¹⁴Og i den annen måned, på den syv og tyvende dag i måneden, var jorden aldeles tørr.

¹⁵Þá talaði Guð við Nóa og mælti:

¹⁵Da talte Gud til Noah og sa:

¹⁶,,Gakk þú úr örkinni, þú og kona þín og synir þínir og sonakonur þínar með þér.

¹⁶Gå ut av arken, du og din hustru og dine sønner og dine sønners hustruer med dig.

¹⁷Og láttu fara út með þér öll dýr, sem með þér eru, af öllu holdi, bæði fuglana og fénaðinn og öll skriðkvikindin, sem skríða á jörðinni. Verði krökkt af þeim á jörðinni, verði þau frjósöm og fjölgi á jörðinni.``

¹⁷Alle de dyr som er hos dig, alt kjød, både fuglene og feet og alt krypet som rører sig på jorden, skal du føre ut med dig, og de skal vrimle på jorden og være fruktbare og bli mange på jorden.

¹⁸Þá gekk Nói út og synir hans og kona hans og sonakonur hans með honum.

¹⁸Så gikk han ut, og hans sønner og hans hustru og hans sønners hustruer med ham.

¹⁹Öll dýr, öll skriðkvikindi, allir fuglar, allt, sem bærist á jörðinni, hvað eftir sinni tegund, gekk út úr örkinni.

¹⁹Alle dyrene, alt krypet og alle fuglene, alt som rører sig på jorden, gikk ut av arken, hvert efter sitt slag.

²⁰Nói reisti þá Drottni altari og tók af öllum hreinum dýrum og hreinum fuglum og fórnaði brennifórn á altarinu.

²⁰Og Noah bygget Herren et alter, og han tok av alle de rene dyr og av alle de rene fugler og ofret brennoffer på alteret.

²¹Og Drottinn kenndi þægilegan ilm, og Drottinn sagði við sjálfan sig: ,,Ég vil upp frá þessu ekki bölva jörðinni framar vegna mannsins, því að hugrenningar mannshjartans eru illar frá bernsku hans, og ég mun upp frá þessu ekki framar deyða allt, sem lifir, eins og ég hefi gjört.Meðan jörðin stendur, skal ekki linna sáning og uppskera, frost og hiti, sumar og vetur, dagur og nótt.``

²¹Og Herren kjente den velbehagelige duft. Og Herren sa i sitt hjerte: Jeg vil aldri mere forbanne jorden for menneskets skyld; for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av; og jeg vil aldri mere drepe alt levende, som jeg nu har gjort.

²²Meðan jörðin stendur, skal ekki linna sáning og uppskera, frost og hiti, sumar og vetur, dagur og nótt.``

²²Herefter skal, så lenge jorden står, sæd og høst, og frost og hete, og sommer og vinter, og dag og natt aldri høre op.