¹Ég hafði gjört sáttmála við augu mín; hvernig hefði ég þá átt að líta til yngismeyjar?

¹En pakt hadde jeg gjort med mine øine, at jeg ikke skulde se på en jomfru.

²Og hvert væri þá hlutskiptið frá Guði hér að ofan og arfleifðin frá hinum Almáttka af hæðum?

²Hvad lodd vilde jeg ellers få av Gud i himmelen, eller hvad arv av den Allmektige i det høie?

³Er það ekki glötun fyrir glæpamanninn og ógæfa fyrir þá, er illt fremja?

³Rammer ikke fordervelse den urettferdige, og ulykke dem som gjør det onde?

⁴Sér hann ekki vegu mína, og telur hann ekki öll mín spor?

⁴Ser ikke han mine veier, og teller han ikke alle mine skritt?

⁵Hafi ég gengið með lyginni og fótur minn hraðað sér til svika _

⁵Dersom jeg har faret frem med falskhet, og min fot har hastet til svik

⁶vegi Guð mig á rétta vog, til þess að hann viðurkenni sakleysi mitt! _

⁶- la Gud veie mig på rettferds vektskål, og han skal se at jeg er uten skyld -

⁷hafi spor mín vikið af leið, hjarta mitt farið eftir fýsn augna minna og flekkur loðað við hendur mínar,

⁷dersom mine skritt har bøid av fra veien, og mitt hjerte har fulgt mine øine, og dersom der er nogen flekk på mine hender,

⁸þá eti annar það, sem ég sái, og frjóangar mínir verði rifnir upp með rótum.

⁸gid da en annen må ete det jeg har sådd, og gid det jeg har plantet, må rykkes op med rot!

⁹Hafi hjarta mitt látið ginnast vegna einhverrar konu, og hafi ég staðið á hleri við dyr náunga míns,

⁹Dersom mitt hjerte har latt sig dåre for en kvinnes skyld, og jeg har luret ved min næstes dør,

¹⁰þá mali kona mín fyrir annan, og aðrir menn leggist með henni.

¹⁰gid da min hustru må male korn* for en annen, og andre menn bøie sig over henne! / {* 2MO 11, 5.}

¹¹Því að slíkt væri óhæfa og glæpur, sem dómurum ber að hegna fyrir,

¹¹For slikt er en skjenselsdåd, det er en misgjerning, hjemfalt til dom;

¹²því að það væri eldur, sem eyðir ofan í undirdjúpin og hlyti að uppræta allar eigur mínar.

¹²det er en ild som fortærer like til avgrunnen; alt mitt gods skulde den gjøre ende på.

¹³Hafi ég lítilsvirt rétt þjóns míns eða þernu minnar, þá er þau áttu í deilu við mig,

¹³Har jeg krenket min træls og min trælkvinnes rett, når de hadde nogen trette med mig?

¹⁴hvað ætti ég þá að gjöra, þegar Guð risi upp, og hverju svara honum, þegar hann rannsakaði?

¹⁴Hvad skulde jeg da gjøre om Gud stod op, og hvad skulde jeg svare ham om han gransket saken?

¹⁵Hefir eigi sá er mig skóp, skapað þjón minn í móðurlífi, og hefir ekki hinn sami myndað okkur í móðurkviði?

¹⁵Har ikke han som skapte mig i mors liv, skapt også dem, og har ikke en og den samme dannet oss i mors liv?

¹⁶Hafi ég synjað fátækum bónar og látið augu ekkjunnar daprast,

¹⁶Har jeg nektet fattigfolk det de ønsket, og latt enkens øine tæres bort?

¹⁷hafi ég etið bitann minn einn; og munaðarleysinginn ekkert fengið af honum _

¹⁷Har jeg ett mitt brød alene, så den farløse ikke fikk ete av det?

¹⁸nei, frá barnæsku minni hefir hann vaxið upp hjá mér sem hjá föður og frá móðurlífi hefi ég leitt hann _

¹⁸Nei, fra min ungdom av vokste han op hos mig som hos en far, og fra min mors liv av førte jeg henne* ved hånden. / {* enken, JBS 31, 16.}

¹⁹hafi ég séð aumingja klæðlausan og snauðan mann ábreiðulausan,

¹⁹Har jeg kunnet se en ulykkelig uten klær eller en fattig uten et plagg å ha på sig?

²⁰hafi lendar hans ekki blessað mig og hafi honum ekki hitnað við ullina af sauðum mínum;

²⁰Måtte ikke hans lender velsigne mig, fordi han fikk varme sig med ull av mine får?

²¹hafi ég reitt hnefann að munaðarleysingjanum, af því að ég sá mér liðsvon í borgarhliðinu,

²¹Har jeg løftet min hånd mot den farløse, fordi jeg var viss på å få medhold i retten?

²²þá detti axlir mínar frá herðunum og handleggur minn brotni úr axlarliðnum.

²²Gid da min skulder må falle fra sitt ledd, og min arm bli brutt løs fra sin skål!

²³Því að glötunin frá Guði var mér skelfileg, og gegn hátign hans megna ég ekkert.

²³For Guds straff fylte mig med redsel, og mot hans velde maktet jeg intet.

²⁴Hafi ég gjört gullið að athvarfi mínu og nefnt skíragullið fulltrúa minn,

²⁴Har jeg satt mitt håp til gullet og sagt til gullklumpen: Du er min tillit?

²⁵hafi ég glaðst yfir því, að auður minn var mikill og að hönd mín aflaði svo ríkulega,

²⁵Har jeg gledet mig fordi min rikdom blev stor, og fordi min hånd vant mig meget gods?

²⁶hafi ég horft á sólina, hversu hún skein, og á tunglið, hversu dýrlega það óð áfram,

²⁶Når jeg så sollyset, hvorledes det strålte, og månen, hvor herlig den skred frem,

²⁷og hafi hjarta mitt þá látið tælast í leynum, svo að ég bæri hönd að munni og kyssti hana,

²⁷blev da mitt hjerte dåret i lønndom, så jeg sendte dem håndkyss*? / {* så jeg gjorde mig skyldig i avgudsdyrkelse.}

²⁸það hefði líka verið hegningarverð synd, því að þá hefði ég afneitað Guði á hæðum.

²⁸Nei, også det vilde være en misgjerning, hjemfalt til dom; for da hadde jeg fornektet Gud i det høie.

²⁹Hafi ég glaðst yfir óförum fjandmanns míns og hlakkað yfir því, að ógæfa kom yfir hann _

²⁹Har jeg gledet mig ved min fiendes uferd og jublet når ulykken rammet ham?

³⁰nei, aldrei hefi ég leyft munni mínum svo að syndga að ég með formælingum óskaði dauða hans.

³⁰Nei, jeg tillot ikke min munn å synde ved å forbanne ham og ønske ham døden.

³¹Hafa ekki heimilismenn mínir sagt: ,,Hvenær hefir nokkur farið ósaddur frá borði hans?``

³¹Må ikke mine husfolk vidne at enhver fikk mette sig ved mitt bord?

³²ég lét ekki aðkomumann nátta á bersvæði, heldur opnaði ég dyr mínar fyrir ferðamanninum.

³²Aldri måtte en fremmed ligge utenfor mitt hus om natten; jeg åpnet mine dører for den veifarende.

³³Hafi ég hulið yfirsjónir mínar, eins og menn gjöra, og falið misgjörð mína í brjósti mínu,

³³Har jeg, som mennesker pleier, skjult mine synder og dulgt min misgjerning i min barm,

³⁴af því að ég hræddist mannfjöldann, og af því að fyrirlitning ættanna fældi mig, svo að ég hafði hægt um mig og fór ekki út fyrir dyr,

³⁴fordi jeg fryktet den store mengde og var redd for de fornemme slekters forakt, så jeg tidde stille og ikke gikk ut av min dør?

³⁵Ó að ég hefði þann, er hlusta vildi á mig! Hér er undirskrift mín _ hinn Almáttki svari mér! Sá sem mig ákærir, skrifi sitt ákæruskjal!

³⁵Å, om jeg hadde nogen som vilde høre på mig! Se, her er min underskrift*, la den Allmektige svare mig! Å, om jeg hadde det skrift min motpart har satt op! / {* mitt underskrevne innlegg i saken.}

³⁶Vissulega skyldi ég bera það á öxlinni, binda það sem höfuðsveig um ennið,

³⁶Sannelig, jeg skulde ta det på min skulder, jeg skulde feste det til mitt hode som en krone;

³⁷ég skyldi segja Guði frá hverju spori mínu og ganga sem höfðingi fram fyrir hann! Hér enda ræður Jobs.

³⁷jeg skulde gjøre ham regnskap for alle mine skritt, som en fyrste skulde jeg møte ham.

³⁸hafi akurland mitt hrópað undan mér og öll plógför þess grátið,

³⁸Dersom min aker skriker over mig, og alle dens furer gråter,

³⁹hafi ég etið gróður þess endurgjaldslaust og slökkt líf eiganda þess,þá spretti þyrnar upp í stað hveitis og illgresi í stað byggs.

³⁹dersom jeg har fortæret dens grøde uten betaling og utslukket dens eiers liv,

⁴⁰þá spretti þyrnar upp í stað hveitis og illgresi í stað byggs.

⁴⁰gid det da må vokse torner på min aker istedenfor hvete og ugress istedenfor bygg! Her ender Jobs ord.