¹Lofa þú Drottin, sála mín! Drottinn, Guð minn, þú ert harla mikill. Þú ert klæddur hátign og vegsemd.

¹Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.

²Þú hylur þig ljósi eins og skikkju, þenur himininn út eins og tjalddúk.

²Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,

³Þú hvelfir hásal þinn í vötnunum, gjörir ský að vagni þínum, og ferð um á vængjum vindarins.

³han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.

⁴Þú gjörir vindana að sendiboðum þínum, bálandi eld að þjónum þínum.

⁴Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.

⁵Þú grundvallar jörðina á undirstöðum hennar, svo að hún haggast eigi um aldur og ævi.

⁵Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.

⁶Hafflóðið huldi hana sem klæði, vötnin náðu upp yfir fjöllin,

⁶Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.

⁷en fyrir þinni ógnun flýðu þau, fyrir þrumurödd þinni hörfuðu þau undan með skelfingu.

⁷For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.

⁸Þau gengu yfir fjöllin, steyptust niður í dalina, þangað sem þú hafðir búið þeim stað.

⁸De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.

⁹Þú settir takmörk, sem þau mega ekki fara yfir, þau skulu ekki hylja jörðina framar.

⁹En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.

¹⁰Þú sendir lindir í dalina, þær renna milli fjallanna,

¹⁰Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.

¹¹þær svala öllum dýrum merkurinnar, villiasnarnir slökkva þorsta sinn.

¹¹De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.

¹²Yfir þeim byggja fuglar himins, láta kvak sitt heyrast milli greinanna.

¹²Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.

¹³Þú vökvar fjöllin frá hásal þínum, jörðin mettast af ávexti verka þinna.

¹³Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.

¹⁴Þú lætur gras spretta handa fénaðinum og jurtir, sem maðurinn ræktar, til þess að framleiða brauð af jörðinni

¹⁴Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.

¹⁵og vín, sem gleður hjarta mannsins, olíu, sem gjörir andlitið gljáandi, og brauð, sem hressir hjarta mannsins.

¹⁵Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.

¹⁶Tré Drottins mettast, sedrustrén á Líbanon, er hann hefir gróðursett

¹⁶Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,

¹⁷þar sem fuglarnir byggja hreiður, storkarnir, er hafa kýprestrén að húsi.

¹⁷der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.

¹⁸Hin háu fjöll eru handa steingeitunum, klettarnir eru hæli fyrir stökkhérana.

¹⁸De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.

¹⁹Þú gjörðir tunglið til þess að ákvarða tíðirnar, sólin veit, hvar hún á að ganga til viðar.

¹⁹Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.

²⁰Þegar þú gjörir myrkur, verður nótt, og þá fara öll skógardýrin á kreik.

²⁰Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.

²¹Ljónin öskra eftir bráð og heimta æti sitt af Guði.

²¹De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.

²²Þegar sól rennur upp, draga þau sig í hlé og leggjast fyrir í fylgsnum sínum,

²²Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.

²³en þá fer maðurinn út til starfa sinna, til vinnu sinnar fram á kveld.

²³Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.

²⁴Hversu mörg eru verk þín, Drottinn, þú gjörðir þau öll með speki, jörðin er full af því, er þú hefir skapað.

²⁴Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.

²⁵Þar er hafið, mikið og vítt á alla vegu, þar er óteljandi grúi, smá dýr og stór.

²⁵Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.

²⁶Þar fara skipin um og Levjatan, er þú hefir skapað til þess að leika sér þar.

²⁶Der går skibene, Leviatan*, som du skapte til å leke sig der. / {* SLM 74, 14.}

²⁷Öll vona þau á þig, að þú gefir þeim fæðu þeirra á réttum tíma.

²⁷Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.

²⁸Þú gefur þeim, og þau tína, þú lýkur upp hendi þinni, og þau mettast gæðum.

²⁸Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.

²⁹Þú byrgir auglit þitt, þá skelfast þau, þú tekur aftur anda þeirra, þá andast þau og hverfa aftur til moldarinnar.

²⁹Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.

³⁰Þú sendir út anda þinn, þá verða þau til, og þú endurnýjar ásjónu jarðar.

³⁰Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.

³¹Dýrð Drottins vari að eilífu, Drottinn gleðjist yfir verkum sínum,

³¹Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!

³²hann sem lítur til jarðar, svo að hún nötrar, sem snertir við fjöllunum, svo að úr þeim rýkur.

³²Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.

³³Ég vil ljóða um Drottin meðan lifi, lofsyngja Guði mínum meðan ég er til.

³³Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.

³⁴Ó að mál mitt mætti falla honum í geð! Ég gleðst yfir Drottni.Ó að syndarar mættu hverfa af jörðunni og óguðlegir eigi vera til framar. Vegsama þú Drottin, sála mín. Halelúja.

³⁴Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!

³⁵Ó að syndarar mættu hverfa af jörðunni og óguðlegir eigi vera til framar. Vegsama þú Drottin, sála mín. Halelúja.

³⁵Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja*! / {* d.e. lov Herren.}