1Úr djúpinu ákalla ég þig, Drottinn,
1En sang ved festreisene. Av det dype kaller jeg på dig, Herre!
2Drottinn, heyr þú raust mína, lát eyru þín hlusta á grátbeiðni mína!
2Herre, hør min røst, la dine ører akte på mine inderlige bønners røst!
3Ef þú, Drottinn, gæfir gætur að misgjörðum, Drottinn, hver fengi þá staðist?
3Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående?
4En hjá þér er fyrirgefning, svo að menn óttist þig.
4For hos dig er forlatelsen, forat du må fryktes.
5Ég vona á Drottin, sál mín vonar, og hans orðs bíð ég.
5Jeg bier efter Herren, min sjel bier, og jeg venter på hans ord.
6Meir en vökumenn morgun, vökumenn morgun, þreyr sál mín Drottin.
6Min sjel venter på Herren mere enn vektere på morgenen, vektere på morgenen.
7Ó Ísrael, bíð þú Drottins, því að hjá Drottni er miskunn, og hjá honum er gnægð lausnar.Hann mun leysa Ísrael frá öllum misgjörðum hans.
7Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunnheten, og megen forløsning er hos ham,
8Hann mun leysa Ísrael frá öllum misgjörðum hans.
8og han skal forløse Israel fra alle dets misgjerninger.