¹Eftir Davíð. Lofaður sé Drottinn, bjarg mitt, sem æfir hendur mínar til bardaga, fingur mína til orustu.

¹Av David. Lovet være Herren, min klippe, han som oplærer mine hender til strid, mine fingrer til krig,

²Miskunn mín og vígi, háborg mín og hjálpari, skjöldur minn og athvarf, hann leggur þjóðir undir mig.

²min miskunn og min festning, min borg og min redningsmann, mitt skjold og den jeg tar min tilflukt til, den som tvinger mitt folk under mig.

³Drottinn, hvað er maðurinn þess, að þú þekkir hann, mannsins barn, að þú gefir því gaum.

³Herre, hvad er et menneske, at du kjenner ham, et menneskebarn, at du akter på ham!

⁴Maðurinn er sem vindblær, dagar hans sem hverfandi skuggi.

⁴Et menneske er lik et åndepust, hans dager er som en skygge som farer forbi.

⁵Drottinn, sveig þú himin þinn og stíg niður, snertu fjöllin, svo að úr þeim rjúki.

⁵Herre, bøi din himmel og far ned, rør ved fjellene så de ryker!

⁶Lát eldinguna leiftra og tvístra óvinum, skjót örvum þínum og skelf þá.

⁶La lynet lyne og spred dem*, send dine piler og skrem dem! / {* fiendene.}

⁷Rétt út hönd þína frá hæðum, hríf mig burt og bjarga mér úr hinum miklu vötnum, af hendi útlendinganna.

⁷Rekk ut dine hender fra det høie, fri mig og frels mig fra store vann, fra fremmedes hånd,

⁸Munnur þeirra mælir tál, og hægri hönd þeirra er lyginnar hönd.

⁸de hvis munn taler svik, og hvis høire hånd er en løgnens hånd.

⁹Guð, ég vil syngja þér nýjan söng, ég vil leika fyrir þér á tístrengjaða hörpu.

⁹Gud! En ny sang vil jeg synge dig, til tistrenget harpe vil jeg lovsynge dig,

¹⁰Þú veitir konungunum sigur, hrífur Davíð þjón þinn undan hinu illa sverði.

¹⁰du som gir kongene frelse, som redder David, din tjener, fra det onde sverd.

¹¹Hríf mig burt og bjarga mér af hendi útlendinganna. Munnur þeirra mælir tál, og hægri hönd þeirra er lyginnar hönd.

¹¹Frels mig og fri mig fra fremmedes hånd, de hvis munn taler svik, og hvis høire hånd er en løgnens hånd,

¹²Synir vorir eru sem þroskaðir teinungar í æsku sinni, dætur vorar sem hornsúlur, úthöggnar í hallarstíl.

¹²forat våre sønner må være som planter, høit vokset i sin ungdom, våre døtre som hjørnestolper, hugget som til et slott,

¹³Hlöður vorar eru fullar og veita afurðir af hverri tegund, fénaður vor getur af sér þúsundir, verður tíþúsundfaldur á haglendum vorum,

¹³forat våre forrådshus må være fulle og gi av alle slag, at vårt småfe må øke sig i tusentall, ja i titusentall på våre gater,

¹⁴uxar vorir klyfjaðir, ekkert skarð og engir hernumdir og ekkert óp á torgum vorum.Sæl er sú þjóð, sem svo er ástatt fyrir, sæl er sú þjóð, sem á Drottin að Guði.

¹⁴at våre kuer må ha kalv, at det ingen skade må være og intet tap og intet klageskrik på våre gater.

¹⁵Sæl er sú þjóð, sem svo er ástatt fyrir, sæl er sú þjóð, sem á Drottin að Guði.

¹⁵Salig er det folk som det går således; salig er det folk hvis Gud Herren er.