¹Bæn Davíðs. Heyr, Drottinn, á réttvíst málefni, hlýð á hróp mitt, ljá eyra bæn minni, er ég flyt með tállausum vörum.

¹En bønn av David. Hør, Herre, på rettferdighet, merk på mitt klagerop, vend øret til min bønn fra leber uten svik!

²Lát rétt minn út ganga frá augliti þínu, augu þín sjá hvað rétt er.

²La min rett gå ut fra ditt åsyn, dine øine skue hvad rett er!

³Þá er þú rannsakar hjarta mitt, prófar það um nætur, reynir mig í eldi, þá finnur þú engar illar hugsanir hjá mér, munnur minn heldur sér í skefjum.

³Du har prøvd mitt hjerte, gjestet det om natten, du har ransaket mig, du fant intet; min munn viker ikke av fra mine tanker.

⁴Hvað sem aðrir gjöra, þá hefi ég eftir orði vara þinna forðast vegu ofbeldismannsins.

⁴Mot menneskenes gjerninger har jeg efter dine lebers ord tatt mig i vare for voldsmannens stier.

⁵Skref mín fylgdu sporum þínum, mér skriðnaði ekki fótur.

⁵Mine skritt holdt fast ved dine fotspor, mine trin vaklet ikke.

⁶Ég kalla á þig, því að þú svarar mér, ó Guð, hneig eyru þín til mín, hlýð á orð mín.

⁶Jeg roper til dig, for du svarer mig, Gud! Bøi ditt øre til mig, hør mitt ord!

⁷Veit mér þína dásamlegu náð, þú sem hjálpar þeim er leita hælis við þína hægri hönd fyrir ofsækjendum.

⁷Vis din miskunnhet i underfulle gjerninger, du som med din høire hånd frelser dem som flyr til dig, fra deres motstandere!

⁸Varðveit mig sem sjáaldur augans, fel mig í skugga vængja þinna

⁸Vokt mig som din øiesten, skjul under dine vingers skygge

⁹fyrir hinum guðlausu, er sýna mér ofbeldi, fyrir gráðugum óvinum, er kringja um mig.

⁹for de ugudelige, som ødelegger mig, mine dødsfiender, som omringer mig!

¹⁰Mörhjörtum sínum hafa þeir lokað, með munni sínum mæla þeir drambsamleg orð.

¹⁰Sitt fete hjerte lukker de til, med sin munn taler de overmodig.

¹¹Hvar sem ég geng, umkringja þeir mig, þeir beina augum sínum að því að varpa mér til jarðar.

¹¹Hvor vi går, kringsetter de mig nu; sine øine retter de på å felle mig til jorden.

¹²Þeir líkjast ljóni er langar í bráð, ungu ljóni, er liggur í felum.

¹²Han er lik en løve som stunder efter å sønderrive, og en ung løve som ligger på lønnlige steder.

¹³Rís upp, Drottinn! Far í móti óvininum og varpa honum niður, frelsa mig undan hinum óguðlega með sverði þínu.

¹³Reis dig, Herre, tred ham i møte, slå ham ned, frels min sjel fra den ugudelige med ditt sverd,

¹⁴Frelsa mig undan mönnunum með hendi þinni, Drottinn, undan mönnum heimsins, sem hafa hlutskipti sitt í lífinu og þú kviðfyllir gæðum þínum. Þeir eru ríkir að sonum og skilja börnum sínum eftir nægtir sínar.En ég mun sakir réttlætisins skoða auglit þitt, þá er ég vakna, mun ég mettast af mynd þinni.

¹⁴fra menneskene med din hånd, Herre, fra denne verdens mennesker, som har sin del i livet, og hvis buk du fyller med dine skatter, som er rike på sønner og efterlater sin overflod til sine barn.

¹⁵En ég mun sakir réttlætisins skoða auglit þitt, þá er ég vakna, mun ég mettast af mynd þinni.

¹⁵Jeg skal i rettferdighet skue ditt åsyn, jeg skal, når jeg våkner, mettes ved din skikkelse.