¹Til söngstjórans. Eftir Davíð, þjón Drottins, er flutti Drottni orð þessara ljóða, þá er Drottinn frelsaði hann af hendi allra óvina hans og af hendi Sáls.

¹Til sangmesteren; av Herrens tjener David, som talte denne sangs ord til Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd.

²Hann mælti: Ég elska þig, Drottinn, þú styrkur minn.

²Og han sa: Herre, jeg har dig hjertelig kjær, min styrke!

³Drottinn, bjarg mitt og vígi og frelsari minn, Guð minn, hellubjarg mitt, þar sem ég leita hælis, skjöldur minn og horn hjálpræðis míns, háborg mín!

³Herren er min klippe og min festning og min frelser; min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg.

⁴Lofaður sé Drottinn, hrópa ég, og ég frelsast frá óvinum mínum.

⁴Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.

⁵Brimöldur dauðans umkringdu mig, elfur glötunarinnar skelfdu mig,

⁵Dødens rep omspente mig, og fordervelsens strømmer forferdet mig.

⁶snörur Heljar luktu um mig, möskvar dauðans féllu yfir mig.

⁶Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig.

⁷Í angist minni kallaði ég á Drottin, og til Guðs míns hrópaði ég. Hann heyrði raust mína í helgidómi sínum, og óp mitt barst til eyrna honum.

⁷I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for ham, til hans ører.

⁸Jörðin bifaðist og nötraði, undirstöður fjallanna skulfu, þær bifuðust, því að hann var reiður,

⁸Da rystet og bevet jorden, og fjellenes grunnvoller skalv, og de rystet, for hans vrede var optendt.

⁹reykur gekk fram úr nösum hans og eyðandi eldur af munni hans, glóðir brunnu út frá honum.

⁹Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham.

¹⁰Hann sveigði himininn og steig niður, og skýsorti var undir fótum hans.

¹⁰Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter.

¹¹Hann steig á bak kerúb og flaug af stað og sveif á vængjum vindarins.

¹¹Og han fór på kjeruber og fløi, og han fór hastig frem på vindens vinger.

¹²Hann gjörði myrkur að skýli sínu, regnsorta og skýþykkni að fylgsni sínu allt um kring.

¹²Han gjorde mørke til sitt dekke, rundt omkring sig til sitt skjul, mørke vann, tykke skyer.

¹³Frá ljómanum fyrir honum brutust hagl og eldglæringar gegnum ský hans.

¹³Frem av glansen foran ham fór hans skyer frem, hagl og gloende kull.

¹⁴Þá þrumaði Drottinn á himnum, og Hinn hæsti lét raust sína gjalla.

¹⁴Og Herren tordnet i himmelen, den Høieste lot sin røst høre, hagl og gloende kull.

¹⁵Hann skaut örvum sínum og tvístraði óvinum sínum, lét eldingar leiftra og hræddi þá.

¹⁵Og han utsendte sine piler og spredte dem* omkring - lyn i mengde og forvirret dem. / {* fiendene.}

¹⁶Þá sá í mararbotn, og undirstöður jarðarinnar urðu berar fyrir ógnun þinni, Drottinn, fyrir andgustinum úr nösum þínum.

¹⁶Da kom vannenes strømmer til syne, og jordens grunnvoller blev avdekket ved din trusel, Herre, for din neses åndepust.

¹⁷Hann seildist niður af hæðum og greip mig, dró mig upp úr hinum miklu vötnum.

¹⁷Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann.

¹⁸Hann frelsaði mig frá hinum sterku óvinum mínum, frá fjandmönnum mínum, er voru mér yfirsterkari.

¹⁸Han fridde mig ut fra min sterke fiende og fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige.

¹⁹Þeir réðust á mig á mínum óheilladegi, en Drottinn var mín stoð.

¹⁹De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte.

²⁰Hann leiddi mig út á víðlendi, frelsaði mig, af því að hann hafði þóknun á mér.

²⁰Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.

²¹Drottinn fer með mig eftir réttlæti mínu, eftir hreinleik handa minna geldur hann mér,

²¹Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet.

²²því að ég hefi varðveitt vegu Drottins og hefi ekki reynst ótrúr Guði mínum.

²²For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud.

²³Allar skipanir hans hefi ég fyrir augum, og boðorðum hans þokaði ég eigi burt frá mér.

²³For alle hans lover hadde jeg for øie, og hans bud lot jeg ikke vike fra mig.

²⁴Ég var lýtalaus fyrir honum og gætti mín við misgjörðum.

²⁴Og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd.

²⁵Fyrir því galt Drottinn mér eftir réttlæti mínu, eftir hreinleik handa minna fyrir augliti hans.

²⁵Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter mine henders renhet for hans øine.

²⁶Gagnvart ástríkum ert þú ástríkur, gagnvart ráðvöndum ráðvandur,

²⁶Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise mann viser du dig rettvis,

²⁷gagnvart hreinum hreinn, en gagnvart rangsnúnum ert þú afundinn.

²⁷mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang.

²⁸Þú hjálpar þjáðum lýð, en gjörir hrokafulla niðurlúta.

²⁸For du frelser elendige folk, og du fornedrer høie øine.

²⁹Já, þú lætur lampa minn skína, Drottinn, Guð minn, þú lýsir mér í myrkrinu.

²⁹For du lar min lampe skinne; Herren min Gud opklarer mitt mørke.

³⁰Því að fyrir þína hjálp brýt ég múra, fyrir hjálp Guðs míns stekk ég yfir borgarveggi.

³⁰For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, og ved min Gud springer jeg over murer.

³¹Vegur Guðs er lýtalaus, orð Drottins er hreint, skjöldur er hann öllum þeim sem leita hælis hjá honum.

³¹Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.

³²Hver er Guð nema Drottinn, og hver er hellubjarg utan vor Guð?

³²For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe, uten vår Gud?

³³Sá Guð sem gyrðir mig styrkleika og gjörir veg minn sléttan,

³³Den Gud som omgjorder mig med kraft og gjør min vei fri for støt,

³⁴sem gjörir fætur mína sem hindanna og veitir mér fótfestu á hæðunum,

³⁴som gir mig føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider,

³⁵sem æfir hendur mínar til hernaðar, svo að armar mínir benda eirbogann.

³⁵som oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen.

³⁶Og þú gafst mér skjöld hjálpræðis þíns, og hægri hönd þín studdi mig, og lítillæti þitt gjörði mig mikinn.

³⁶Og du gir mig din frelse til skjold, og din høire hånd støtter mig, og din mildhet gjør mig stor.

³⁷Þú rýmdir til fyrir skrefum mínum, og ökklar mínir riðuðu ekki.

³⁷Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke.

³⁸Ég elti óvini mína og náði þeim og sneri ekki aftur, fyrr en ég hafði gjöreytt þeim.

³⁸Jeg forfølger mine fiender og når dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem.

³⁹Ég molaði þá sundur, þeir máttu eigi upp rísa, þeir hnigu undir fætur mér.

³⁹Jeg knuser dem, så de ikke makter å reise sig; de faller under mine føtter.

⁴⁰Þú gyrtir mig styrkleika til ófriðarins, beygðir fjendur mína undir mig.

⁴⁰Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig.

⁴¹Þú lést mig sjá bak óvina minna, og fjendum mínum eyddi ég.

⁴¹Og mine fiender lar du vende mig ryggen, og mine avindsmenn utrydder jeg.

⁴²Þeir hrópuðu, en enginn kom til hjálpar, þeir hrópuðu til Drottins, en hann svaraði þeim ekki.

⁴²De roper, men der er ingen frelser - til Herren, men han svarer dem ikke.

⁴³Og ég muldi þá sem mold á jörð, tróð þá fótum sem saur á strætum.

⁴³Og jeg knuser dem som støv for vinden, jeg tømmer dem ut som søle på gatene.

⁴⁴Þú frelsaðir mig úr fólkorustum, gjörðir mig að höfðingja þjóðanna, lýður sem ég þekkti ekki þjónar mér.

⁴⁴Du redder mig fra folkekamper, du setter mig til hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenmer, tjener mig.

⁴⁵Óðara en þeir heyra mín getið, hlýða þeir mér, útlendingar smjaðra fyrir mér.

⁴⁵Bare de hører om mig, blir de mig lydige; fremmede kryper for mig.

⁴⁶Útlendingar dragast upp og koma skjálfandi fram úr fylgsnum sínum.

⁴⁶Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger.

⁴⁷Lifi Drottinn, lofað sé mitt bjarg, og hátt upp hafinn sé Guð hjálpræðis míns,

⁴⁷Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses Gud,

⁴⁸sá Guð sem veitti mér hefndir og braut þjóðir undir mig,

⁴⁸den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig,

⁴⁹sem hreif mig úr höndum óvina minna. Og yfir mótstöðumenn mína hófst þú mig, frá ójafnaðarmönnum frelsaðir þú mig.Fyrir því vil ég vegsama þig, Drottinn, meðal þjóðanna og lofsyngja þínu nafni. [ (Psalms 18:51) Hann veitir konungi sínum mikla hjálp og auðsýnir miskunn sínum smurða, Davíð og niðjum hans að eilífu. ]

⁴⁹som frir mig ut fra mine fiender; ja, over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig.

⁵⁰Fyrir því vil ég vegsama þig, Drottinn, meðal þjóðanna og lofsyngja þínu nafni. [ (Psalms 18:51) Hann veitir konungi sínum mikla hjálp og auðsýnir miskunn sínum smurða, Davíð og niðjum hans að eilífu. ]

⁵⁰Derfor vil jeg prise dig iblandt hedningene, Herre, og lovsynge ditt navn.

⁵¹Han gjør frelsen stor for sin konge, han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.