¹Til söngstjórans. Lag: Hind morgunroðans. Davíðssálmur.

¹Til sangmesteren; efter "Morgenrødens hind"*; en salme av David. / {* sannsynligvis melodien.}

²Guð minn, Guð minn, hví hefir þú yfirgefið mig? Ég hrópa, en hjálp mín er fjarlæg.

²Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt mig? Langt borte fra min frelse er min klages ord.

³,,Guð minn!`` hrópa ég um daga, en þú svarar ekki, og um nætur, en ég finn enga fró.

³Min Gud! Jeg roper om dagen, og du svarer ikke, og om natten, og jeg får ikke tie.

⁴Og samt ert þú Hinn heilagi, sá er ríkir uppi yfir lofsöngvum Ísraels.

⁴Og du er dog hellig, du som troner over Israels lovsanger.

⁵Þér treystu feður vorir, þeir treystu þér, og þú hjálpaðir þeim,

⁵Til dig satte våre fedre sin lit; de satte sin lit til dig, og du utfridde dem.

⁶til þín hrópuðu þeir, og þeim var bjargað, þér treystu þeir og urðu ekki til skammar.

⁶Til dig ropte de, og de blev reddet; til dig satte de sin lit, og de blev ikke til skamme.

⁷En ég er maðkur og eigi maður, til spotts fyrir menn og fyrirlitinn af lýðnum.

⁷Men jeg er en orm og ikke en mann, menneskers spott og folks forakt.

⁸Allir þeir er sjá mig gjöra gys að mér, bregða grönum og hrista höfuðið.

⁸Alle de som ser mig, spotter mig, vrenger munnen, ryster på hodet og sier:

⁹,,Hann fól málefni sitt Drottni. Hann hjálpi honum! hann frelsi hann, því að hann hefir þóknun á honum!``

⁹Sett din vei i Herrens hånd! Han skal redde ham, han skal utfri ham, siden han har behag i ham.

¹⁰Já, þú leiddir mig fram af móðurlífi, lést mig liggja öruggan við brjóst móður minnar.

¹⁰Ja, du er den som drog mig frem av mors liv, som lot mig hvile trygt ved min mors bryst.

¹¹Til þín var mér varpað frá móðurskauti, frá móðurlífi ert þú Guð minn.

¹¹På dig er jeg kastet fra mors liv; fra min mors skjød er du min Gud.

¹²Ver eigi fjarri mér, því að neyðin er nærri, og enginn hjálpar.

¹²Vær ikke langt borte fra mig! for trengselen er nær, og det er ingen hjelper.

¹³Sterk naut umkringja mig, Basans uxar slá hring um mig.

¹³Sterke okser omringer mig, Basans okser kringsetter mig.

¹⁴Þeir glenna upp ginið í móti mér sem bráðsólgið, öskrandi ljón.

¹⁴De spiler op sin munn imot mig som en sønderrivende og brølende løve.

¹⁵Mér er hellt út sem vatni, og öll bein mín eru gliðnuð sundur; hjarta mitt er sem vax, bráðnað sundur í brjósti mér;

¹⁵Jeg er utøst som vann, og alle mine ben skiller sig at; mitt hjerte er som voks, smeltet midt i mitt liv.

¹⁶gómur minn er þurr sem brenndur leir, og tungan loðir föst í munni mér. Og í duft dauðans leggur þú mig.

¹⁶Min kraft er optørket som et potteskår, og min tunge henger fast ved mine gommer, og i dødens støv legger du mig.

¹⁷Því að hundar umkringja mig, hópur illvirkja slær hring um mig, hendur mínar og fætur hafa þeir gegnumstungið.

¹⁷For hunder omringer mig, de ondes hop kringsetter mig; de har gjennemboret mine hender og mine føtter.

¹⁸Ég get talið öll mín bein _ þeir horfa á og hafa mig að augnagamni,

¹⁸Jeg kan telle alle mine ben; de ser til, de ser på mig med lyst.

¹⁹þeir skipta með sér klæðum mínum og kasta hlut um kyrtil minn.

¹⁹De deler mine klær mellem sig og kaster lodd om min kjortel.

²⁰En þú, ó Drottinn, ver eigi fjarri! þú styrkur minn, skunda mér til hjálpar,

²⁰Men du? Herre, vær ikke langt borte, du min styrke, skynd dig å hjelpe mig!

²¹frelsa líf mitt undan sverðinu og sál mína undan hundunum.

²¹Redd min sjel fra sverdet, mitt eneste* fra hunders vold! / {* d.e. min sjel.}

²²Frelsa mig úr gini ljónsins, frá hornum vísundarins. Þú hefir bænheyrt mig!

²²Frels mig fra løvens gap, og fra villoksenes horn - du bønnhører mig!

²³Ég vil kunngjöra bræðrum mínum nafn þitt, í söfnuðinum vil ég lofa þig!

²³Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre, midt i menigheten vil jeg love dig.

²⁴Þér sem óttist Drottin, lofið hann! Tignið hann, allir niðjar Jakobs! Dýrkið hann, allir niðjar Ísraels!

²⁴I som frykter Herren, lov ham, all Jakobs ætt, ær ham, og frykt for ham, all Israels ætt!

²⁵Því að hann hefir eigi fyrirlitið né virt að vettugi neyð hins hrjáða og eigi hulið auglit sitt fyrir honum, heldur heyrt, er hann hrópaði til hans.

²⁵For han har ikke foraktet og ikke avskydd den elendiges elendighet og ikke skjult sitt åsyn for ham; men da han ropte til ham, hørte han.

²⁶Frá þér kemur lofsöngur minn í stórum söfnuði, heit mín vil ég efna frammi fyrir þeim er óttast hann.

²⁶Fra dig utgår min pris i en stor forsamling; mine løfter vil jeg holde for deres øine som frykter ham.

²⁷Snauðir munu eta og verða mettir, þeir er leita Drottins munu lofa hann. Hjörtu yðar lifni við að eilífu.

²⁷De saktmodige skal ete og bli mette; de som søker Herren, skal love ham; eders hjerte leve til evig tid!

²⁸Endimörk jarðar munu minnast þess og hverfa aftur til Drottins og allar ættir þjóðanna falla fram fyrir augliti hans.

²⁸Alle jordens ender skal komme det i hu og vende om til Herren, og alle folkenes slekter skal tilbede for ditt åsyn.

²⁹Því að ríkið heyrir Drottni, og hann er drottnari yfir þjóðunum.

²⁹For riket hører Herren til, og han hersker over folkene.

³⁰Já, fyrir honum munu öll stórmenni jarðar falla fram, fyrir honum munu beygja sig allir þeir er hníga í duftið. En ég vil lifa honum,niðjar mínir munu þjóna honum. Komandi kynslóðum mun sagt verða frá Drottni, [ (Psalms 22:32) og lýð sem enn er ófæddur mun boðað réttlæti hans, að hann hefir framkvæmt það. ]

³⁰Alle jordens rikmenn skal ete og tilbede; for hans åsyn skal alle de bøie sig som stiger ned i støvet, og den som ikke kan holde sin sjel i live.

³¹niðjar mínir munu þjóna honum. Komandi kynslóðum mun sagt verða frá Drottni, [ (Psalms 22:32) og lýð sem enn er ófæddur mun boðað réttlæti hans, að hann hefir framkvæmt það. ]

³¹Efterkommerne skal tjene ham, der skal fortelles om Herren til efterslekten.

³²De skal komme og kunngjøre hans rettferdighet for det folk som blir født, at han har gjort det.