¹Davíðssálmur. Deil þú, Drottinn, við þá er deila við mig, berst þú við þá er berjast við mig.

¹Av David. Trett, Herre, med dem som tretter med mig! Strid mot dem som strider mot mig!

²Tak skjöld og törgu og rís upp mér til hjálpar.

²Grip skjold og verge og reis dig til hjelp for mig!

³Tak til spjót og öxi til þess að mæta ofsækjendum mínum, seg við sál mína: ,,Ég er hjálp þín!``

³Dra spydet frem og steng veien for mine forfølgere! Si til min sjel: Jeg er din frelse!

⁴Lát þá er sitja um líf mitt hljóta smán og svívirðing, lát þá hverfa aftur með skömm, er ætla að gjöra mér illt.

⁴La dem blues og bli til skamme som står mig efter livet! La dem vike tilbake med skam som tenker ondt imot mig!

⁵Lát þá verða sem sáðir fyrir vindi, þegar engill Drottins varpar þeim um koll.

⁵La dem bli som agner for vinden, og Herrens engel støte dem bort!

⁶Lát veg þeirra verða myrkan og hálan, þegar engill Drottins eltir þá.

⁶La deres vei bli mørk og glatt, og Herrens engel forfølge dem!

⁷Því að ástæðulausu hafa þeir lagt net sitt leynt fyrir mig, að ástæðulausu hafa þeir grafið gryfju fyrir mig.

⁷For uten årsak har de lønnlig gjort i stand sin garngrav* for mig, uten årsak har de gravd en grav for mitt liv. / {* d.e. med garn dekket grav.}

⁸Lát tortíming koma yfir þá, er þá varir minnst, lát netið, er þeir hafa lagt leynt, veiða sjálfa þá, lát þá falla í þeirra eigin gryfju.

⁸La ødeleggelse komme over ham, uten at han merker det, og la hans garn som han lønnlig har utlagt, fange ham, la ham falle i det til sin ødeleggelse!

⁹En sál mín skal kætast yfir Drottni, gleðjast yfir hjálpræði hans.

⁹Da skal min sjel glede sig i Herren, fryde sig i hans frelse;

¹⁰Öll bein mín skulu segja: ,,Drottinn, hver er sem þú, er frelsar hinn umkomulausa frá þeim sem er honum yfirsterkari, hinn hrjáða og snauða frá þeim sem rænir hann?``

¹⁰alle mine ben skal si: Herre, hvem er som du, du som frir den elendige fra den som er ham for sterk, og den elendige og fattige fra den som plyndrer ham?

¹¹Ljúgvottar rísa upp, þeir spyrja mig um það sem ég veit ekki um.

¹¹Der opstår urettferdige vidner, de spør mig om det jeg ikke vet.

¹²Þeir launa mér gott með illu, einsemd varð hlutfall mitt.

¹²De gjengjelder mig godt med ondt; min sjel er forlatt.

¹³En þegar þeir voru sjúkir, klæddist ég hærusekk, þjáði mig með föstu og bað með niðurlútu höfði,

¹³Og jeg, jeg klædde mig i sørgeklær, da de var syke; jeg plaget min sjel med faste, og min bønn vendte tilbake til min barm*. / {* d.e. jeg bad med hodet bøid mot mitt bryst.}

¹⁴gekk um harmandi, sem vinur eða bróðir ætti í hlut, var beygður eins og sá er syrgir móður sína.

¹⁴Jeg gikk omkring, som om det var min venn, min bror; jeg gikk nedbøiet i sørgeklær som en som sørger over sin mor.

¹⁵En þeir fagna yfir hrösun minni og safnast saman, útlendingar og ókunnugir menn safnast saman móti mér, mæla lastyrði og þagna eigi.

¹⁵Men nu da jeg vakler, gleder de sig og flokker sig sammen; skarns-folk flokker sig om mig uten at jeg visste det; de sønderriver* og hviler ikke. / {* d.e. de søker å frarøve mig mitt gode navn og rykte.}

¹⁶Þeir freista mín, smána og smána, nísta tönnum í gegn mér.

¹⁶Som skamløse som spotter for et stykke brød, skjærer de tenner imot mig.

¹⁷Drottinn, hversu lengi vilt þú horfa á? Frelsa sál mína undan eyðileggingu þeirra, mína einmana sál undan ljónunum.

¹⁷Herre, hvor lenge vil du se til? Fri min sjel ut fra deres ødeleggelser, mitt eneste fra de unge løver.

¹⁸Þá vil ég lofa þig í miklum söfnuði, vegsama þig í miklum mannfjölda.

¹⁸Jeg vil prise dig i en stor forsamling, love dig blandt meget folk.

¹⁹Lát eigi þá sem án saka eru óvinir mínir, hlakka yfir mér, lát eigi þá sem að ástæðulausu hata mig, skotra augunum.

¹⁹La ikke dem glede sig over mig, som uten grunn er mine fiender! La ikke dem som hater mig uten årsak, blinke med øiet!

²⁰Því að frið tala þeir eigi, og móti hinum kyrrlátu í landinu hugsa þeir upp sviksamleg orð.

²⁰For de taler ikke fred, men optenker svik mot de stille i landet.

²¹Þeir glenna upp ginið í móti mér, segja: ,,Hæ, hæ! Nú höfum vér séð það með eigin augum!``

²¹Og de lukker sin munn vidt op imot mig, de sier: Ha, ha! Der ser vårt øie!

²²Þú hefir séð það, Drottinn, ver eigi hljóður, Drottinn, ver eigi langt í burtu frá mér.

²²Du ser det, Herre, ti ikke! Herre, vær ikke langt borte fra mig!

²³Vakna, rís upp og lát mig ná rétti mínum, Guð minn og Drottinn, til þess að flytja mál mitt.

²³Våkn op og bli våken for å gi mig rett, min Gud og Herre, for å føre min sak!

²⁴Dæm mig eftir réttlæti þínu, Drottinn, Guð minn, og lát þá eigi hlakka yfir mér,

²⁴Døm mig efter din rettferdighet, Herre min Gud, og la dem ikke glede sig over mig!

²⁵lát þá ekki segja í hjarta sínu: ,,Hæ! Ósk vor er uppfyllt!`` lát þá ekki segja: ,,Vér höfum gjört út af við hann.``

²⁵La dem ikke si i sitt hjerte: Ha! Efter ønske! La dem ikke si: Vi har opslukt ham!

²⁶Lát þá alla verða til skammar og hljóta kinnroða, er hlakka yfir ógæfu minni, lát þá íklæðast skömm og svívirðing, er hreykja sér upp gegn mér.

²⁶La alle dem få skam og bli til skamme som gleder sig ved min ulykke! La dem som ophøier sig over mig, klæs i skam og skjensel!

²⁷Lát þá kveða fagnaðarópi og gleðjast, er unna mér réttar, lát þá ætíð segja: ,,Vegsamaður sé Drottinn, hann sem ann þjóni sínum heilla!``Og tunga mín skal boða réttlæti þitt, lofstír þinn liðlangan daginn.

²⁷La dem juble og glede sig som unner mig min rett, og la dem alltid si: Høilovet være Herren, som unner sin tjener at det går ham vel!

²⁸Og tunga mín skal boða réttlæti þitt, lofstír þinn liðlangan daginn.

²⁸Da skal min tunge synge om din rettferdighet, hele dagen om din pris.