¹Asafs-sálmur. Vissulega er Guð góður við Ísrael, við þá sem hjartahreinir eru.

¹En salme av Asaf. Ja, Gud er god mot Israel, mot de rene av hjertet.

²Nærri lá, að fætur mínir hrösuðu, lítið vantaði á, að ég skriðnaði í skrefi,

²Men jeg - nær hadde mine føtter snublet, på lite nær var mine trin glidd ut.

³því að ég fylltist gremju út af hinum hrokafullu, þegar ég sá gengi hinna guðlausu.

³For jeg harmedes over de overmodige da jeg så at det gikk de ugudelige vel.

⁴Þeir hafa engar hörmungar að bera, líkami þeirra er heill og hraustur.

⁴For de er fri for lidelser inntil sin død, og deres styrke er vel ved makt.

⁵Þeim mætir engin mæða sem öðrum mönnum, og þeir verða eigi fyrir neinum áföllum eins og aðrir menn.

⁵De kjenner ikke til nød som andre folk, og de blir ikke plaget som andre mennesker.

⁶Fyrir því er hrokinn hálsfesti þeirra, þeir eru sveipaðir ofríki eins og yfirhöfn.

⁶Derfor er overmot deres halssmykke, vold omhyller dem som et klædebon.

⁷Frá mörhjarta kemur misgjörð þeirra, girndir þeirra ganga fram úr öllu hófi.

⁷Deres øine står ut av fedme, hjertets tanker bryter frem.

⁸Þeir spotta og tala af illsku, mæla kúgunarorð í mikilmennsku sinni.

⁸De håner og taler i ondskap om undertrykkelse; fra det høie taler de.

⁹Með munni sínum snerta þeir himininn, en tunga þeirra er tíðförul um jörðina.

⁹De løfter sin munn op til himmelen, og deres tunge farer frem på jorden.

¹⁰Fyrir því aðhyllist lýðurinn þá og teygar gnóttir vatns.

¹⁰Derfor får de sitt folk til å vende sig om til dem, og vann i overflod suger de i sig*. / {* d.e. de nyter stor lykke.}

¹¹Þeir segja: ,,Hvernig ætti Guð að vita og Hinn hæsti að hafa nokkra þekkingu?``

¹¹Og de sier: Hvorledes skulde Gud vite noget? Er det vel kunnskap hos den Høieste?

¹²Sjá, þessir menn eru guðlausir, og þó lifa þeir ætíð áhyggjulausir og auka efni sín.

¹²Se, dette er de ugudelige, og evig trygge vokser de i velmakt.

¹³Vissulega hefi ég til ónýtis haldið hjarta mínu hreinu og þvegið hendur mínar í sakleysi,

¹³Ja, forgjeves har jeg renset mitt hjerte og tvettet mine hender i uskyld;

¹⁴ég þjáist allan daginn, og á hverjum morgni bíður mín hirting.

¹⁴jeg blev dog plaget hele dagen, og hver morgen kom til mig med tukt.

¹⁵Ef ég hefði haft í hyggju að tala þannig, sjá, þá hefði ég brugðið trúnaði við kyn barna þinna.

¹⁵Dersom jeg hadde sagt: Jeg vil tale således*, se, da hadde jeg vært troløs mot dine barns slekt. / {* SLM 73, 13. 14.}

¹⁶En ég hugsaði um, hvernig ég ætti að skilja það, það var erfitt í augum mínum,

¹⁶Og jeg tenkte efter for å forstå dette*; det var en plage i mine øine / {* SLM 73, 3-14.}

¹⁷uns ég kom inn í helgidóma Guðs og skildi afdrif þeirra:

¹⁷- inntil jeg gikk inn i Guds helligdommer og gav akt på deres endelikt.

¹⁸Vissulega setur þú þá á sleipa jörð, þú lætur þá falla í rústir.

¹⁸Ja, på glatte steder setter du dem; du lot dem falle, så de gikk til grunne.

¹⁹Sviplega verða þeir að auðn, líða undir lok, tortímdir af skelfingum.

¹⁹Hvor de blev ødelagt i et øieblikk! De gikk under og tok ende med forferdelse.

²⁰Eins og draum er maður vaknar, þannig fyrirlítur þú, Drottinn, mynd þeirra, er þú ríst á fætur.

²⁰Likesom en akter for intet en drøm når en har våknet op, således akter du, Herre, deres skyggebillede for intet når du våkner op.

²¹Þegar beiskja var í hjarta mínu og kvölin nísti hug minn,

²¹Når mitt hjerte var bittert, og det stakk mig i mine nyrer,

²²þá var ég fáráðlingur og vissi ekkert, var sem skynlaus skepna gagnvart þér.

²²da var jeg ufornuftig og forstod intet; som et dyr var jeg imot dig.

²³En ég er ætíð hjá þér, þú heldur í hægri hönd mína.

²³Men jeg blir alltid hos dig, du har grepet min høire hånd.

²⁴Þú munt leiða mig eftir ályktun þinni, og síðan munt þú taka við mér í dýrð.

²⁴Du leder mig ved ditt råd, og derefter optar du mig i herlighet.

²⁵Hvern á ég annars að á himnum? Og hafi ég þig, hirði ég eigi um neitt á jörðu.

²⁵Hvem har jeg ellers i himmelen? Og når jeg har dig, har jeg ikke lyst til noget på jorden.

²⁶Þótt hold mitt og hjarta tærist, er Guð bjarg hjarta míns og hlutskipti mitt um eilífð.

²⁶Vansmekter enn mitt kjød og mitt hjerte, så er dog Gud mitt hjertes klippe og min del evindelig.

²⁷Því sjá, þeir sem fjarlægjast þig, farast, þú afmáir alla þá, sem eru þér ótrúir.En mín gæði eru það að vera nálægt Guði, ég hefi gjört Drottin að athvarfi mínu og segi frá öllum verkum þínum.

²⁷For se, de som holder sig borte fra dig, går til grunne; du utrydder hver den som faller fra dig i hor*. / {* d.e. i utroskap bryter pakten med dig.}

²⁸En mín gæði eru það að vera nálægt Guði, ég hefi gjört Drottin að athvarfi mínu og segi frá öllum verkum þínum.

²⁸Men for mig er det godt å holde mig nær til Gud; jeg setter min lit til Herren, Israels Gud, for å fortelle alle dine gjerninger.