1Aɣribas yenna i Bulus : -- Atan ɣuṛ-ek wawal, tzemreḍ aț-țdafɛeḍ ɣef yiman-ik. Bulus yerfed afus-is iwakken ad idafeɛ ɣef yiman-is, yenna :
1Agrippa sa da til Paulus: Du har lov til å tale om dig selv. Da strakte Paulus sin hånd ut og sa til sitt forsvar:
2Feṛḥeɣ aṭas ay agellid Aɣribas imi zdat-ek ara ɛeddiɣ di ccṛeɛ ass-agi ɣef wayen akk i ccetkan fell-i wat Isṛail,
2Mot alt det som jøder anklager mig for, kong Agrippa, akter jeg mig lykkelig at jeg idag skal forsvare mig for dig,
3axaṭer tesneḍ akken ilaq leɛwayed akk-d yimeslayen-nsen ; di leɛnaya-k ihi semḥess-iyi-d s leɛqel.
3for du kjenner best alle skikker og spørsmål iblandt jødene; derfor ber jeg dig at du vil høre tålmodig på mig.
4At Isṛail ssnen tikli-inu si temẓi-w, axaṭer țțuṛebbaɣ di temdint n Lquds ger warraw n tmurt-iw.
4Mitt liv fra ungdommen av, som jeg fra første stund har levd iblandt mitt folk og i Jerusalem, kjenner alle jøder,
5Ssnen-iyi si zik ma bɣan ad cehden fell-i. Lliɣ d afarizi, tebɛeɣ leqwanen iweɛṛen yeɛnan ddin-nneɣ di tejmaɛt n ifariziyen.
5da de forut vet om mig, like fra først av, om de bare vil komme frem med sitt vidnesbyrd, at jeg levde efter det strengeste parti av vår gudsdyrkelse, som fariseer.
6Beddeɣ ass-agi di ccṛeɛ axaṭer ssarmeɣ aț-țwakmel lemɛahda-nni i gefka Sidi Ṛebbi i lejdud-nneɣ.
6Og nu står jeg her og skal dømmes for håp på det løfte som av Gud er gitt fedrene,
7Tnac leɛṛac-nneɣ i gɛebden Ṛebbi am yiḍ am ass, țṛaǧun a d-taweḍ lemɛahda-agi i ssaramen. Ɣef wusirem-agi i ccetkan wat Isṛail fell-i.
7det som vårt tolvstamme-folk under uavlatelig gudstjeneste natt og dag håper å vinne frem til; for dette håp tiltales jeg av jøder, konge!
8Ay agellid Aɣribas, acuɣeṛ i tɣilem d lmuḥal a d-isseḥyu Sidi Ṛebbi lmegtin ?
8Hvorfor aktes det for utrolig iblandt eder at Gud opvekker døde?
9Ma d nekkini, di tazwara ɛeṛdeɣ ad xaṣmeɣ s wayen yellan di tezmert-iw, isem-agi n Ɛisa Anaṣari ;
9Jeg for min del trodde nu at jeg burde gjøre meget imot Jesu, nasareerens navn;
10d ayen i xedmeɣ di temdint n Lquds, rriɣ aṭas imasiḥiyen ɣer lḥebs, yerna d lmuqedmin imeqqranen i yi-d-yefkan țesriḥ-agi. M'ara ḥekkmen fell-asen s lmut, nekkini qebbleɣ ;
10det gjorde jeg også i Jerusalem, og både kastet jeg mange av de hellige i fengsel, efterat jeg hadde fått fullmakt av yppersteprestene, og når de skulde slåes ihjel, gav jeg min stemme til det,
11qehṛeɣ-ten acḥal d abrid si lǧameɛ ɣer wayeḍ, ḥeṛseɣ-ten ad ṭṭixṛen i webrid-agi n Ɛisa ; deg urrif-iw ameqqran, țṛuḥeɣ armi ț-țimdinin tibeṛṛaniyin iwakken a ten-qehhṛeɣ.
11og omkring i alle synagogene tvang jeg dem ofte ved straff til å spotte, og jeg raste enn mere mot dem og forfulgte dem like til de utenlandske byer.
12Ɣef wannect-nni lmuqedmin imeqqranen fkan-iyi tazmert s wayes ṛuḥeɣ ɣer temdint n Dimecq.
12Under dette drog jeg da også til Damaskus med makt og myndighet fra yppersteprestene;
13Taswiɛt kan di țnaṣfa wass ay agellid, walaɣ deg webrid yiwet n tafat i d-yekkan seg igenni, tețfeǧǧiǧ akteṛ n yiṭij, tezzi-yi-d i nekk akk-d wid yellan yid-i,
13og midt på dagen så jeg på veien, konge, et lys fra himmelen, klarere enn solen, stråle omkring mig og dem som reiste med mig,
14neɣli akk ɣer lqaɛa. Sliɣ i ṣṣut i d-iqqaṛen s tmeslayt taɛibṛanit : A Caɛul, a Caɛul ! Acuɣeṛ i yi tețqehhiṛeḍ ? Yewɛeṛ fell-ak aț-țɛaṣiḍ inezlan.
14og da vi alle falt til jorden, hørte jeg en røst si til mig på det hebraiske mål: Saul! Saul! hvorfor forfølger du mig? det blir hårdt for dig å stampe mot brodden.
15Rriɣ-as : Anwa-k a Sidi ? Yenna-yi-d : Nekkini d Ɛisa-nni i tețqehhiṛeḍ ;
15Jeg sa da: Hvem er du, Herre? Og Herren sa: Jeg er Jesus, han som du forfølger.
16kker fell-ak, bedd ɣef yidaṛṛen-ik, ḍehṛeɣ-ak-d iwakken a k-rreɣ d aqeddac-iw, d inigi ɣef wayen twalaḍ ass-agi d wayen ara k-d-sekneɣ sya d asawen.
16Men reis dig op og stå på dine føtter! for derfor åpenbarte jeg mig for dig: for å utkåre dig til tjener og vidne både om det som du har sett, og om det for hvis skyld jeg vil åpenbare mig for dig,
17Xtaṛeɣ-k-id si ger wat Isṛail akk-d leǧnas nniḍen uɣuṛ ara k ceggɛeɣ. A sen-teldiḍ allen
17idet jeg frir dig ut fra folket og hedningene, som jeg sender dig til
18iwakken a d ffɣen si ṭṭlam ɣer tafat, si tezmert n Cciṭan ɣer tezmert n Ṛebbi, ad amnen yis-i, iwakken a sen-neɛfuɣ ddnubat-nsen, ad sɛun amkan ger wid i gextaṛ Sidi Ṛebbi.
18for å oplate deres øine, så de kan vende sig fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud, forat de kan få syndenes forlatelse og arvelodd blandt dem som er helliget ved troen på mig.
19Daymi, ay agellid Aɣribas, ur ɛuṣaɣ ara aweḥḥi i yi-d-yusan seg igenni.
19Derfor, kong Agrippa, blev jeg ikke ulydig mot det himmelske syn;
20Bdiɣ abecceṛ di temdint n Dimecq akk-d ț-țemdint n Lquds, beccṛeɣ daɣen di tmurt n Yahuda meṛṛa, di taggara, beccṛeɣ i wat leǧnas ur nelli ara seg wat Isṛail, nhiɣ-ten ad tuben, a d-uɣalen ɣer webrid n Ṛebbi, ad xedmen lecɣal i d-ițbegginen belli tuben s wul-nsen.
20men både for dem i Damaskus først og for Jerusalem og i hele Judeas land og for hedningene forkynte jeg at de skulde omvende sig og komme tilbake til Gud og gjøre gjerninger som er omvendelsen verdige.
21Ɣef wannect-agi i yi-ṭṭfen wat Isṛail deg wefrag n lǧameɛ iqedsen, ɛeṛden ad iyi-nɣen.
21For disse tings skyld grep nogen jøder mig i templet og søkte å slå mig ihjel.
22Lameɛna s lemɛawna n Sidi Ṛebbi, ddreɣ armi d ass-a, țbecciṛeɣ i yemdanen meṛṛa, ama d ameɣbun ama d ameṛkanti ; yerna ayen i d-qqaṛeɣ, d ayen akken i ɣef d-caren lenbiya akk-d Sidna Musa :
22Så har jeg da fått hjelp fra Gud og står til denne dag og vidner både for liten og for stor, idet jeg ikke sier noget annet enn hvad profetene og Moses har sagt skulde skje:
23yeɛni Lmasiḥ ad iɛteb, d nețța i d amezwaru ara d-iḥyun si ger lmegtin, ad ibecceṛ tafat i wegdud n wat Isṛail akk-d leǧnas nniḍen.
23at Messias skulde lide, og at han som den første av de dødes opstandelse skulde forkynne lys for folket og for hedningene.
24Akken yella Bulus yețdafaɛ ɣef yiman-is, Fistus yenṭeq-ed s leɛyaḍ, yenna : Iffeɣ-ik leɛqel a Bulus ! Lketṛa n tmusni-inek tessufeɣ-ak leɛqel !
24Men da han forsvarte sig således, sier Festus med høi røst: Du er vanvittig, Paulus! din megen lærdom driver dig til vanvidd.
25Bulus yerra-yas : Ur iyi-iffiɣ ara leɛqel a Fistus ameqqran ! Ayen akka i d-qqaṛeɣ d imeslayen n tideț yesɛan ṣṣwab.
25Men han sier: Jeg er ikke vanvittig, mektigste Festus! men jeg taler sanne og sindige ord.
26Ula d agellid Aɣribas, yeɛlem s wayagi ; daymi i d-mmeslayeɣ zdat-es ɛinani, imi mačči s tuffra i gedṛa wannect-a.
26For kongen kjenner til disse ting, og til ham taler jeg også frimodig; for jeg kan ikke tro at noget av dette er ukjent for ham; dette er jo ikke skjedd i en avkrok.
27Ay agellid, tumneḍ s wayen i d-nnan lenbiya ? Sriɣ tumneḍ yis-sen !
27Tror du, kong Agrippa, profetene? Jeg vet at du tror.
28Aɣribas yenna i Bulus : Lemmer a yi-d ternuḍ kra yimeslayen ahat ad iyi-tqenɛeḍ ad uɣaleɣ d amasiḥi !
28Men Agrippa sa til Paulus: Det mangler lite i at du overtaler mig til å bli en kristen.
29Bulus yenna-yas : A wi-yufan a Ṛebbi, mačči d keččini kan, lameɛna ula d wid akk i yi-d-ismeḥsisen ass-agi, aț-țuɣalem am nekk tura neɣ deg ussan i d-iteddun, ḥaca snasel-agi i yi cudden !
29Paulus sa da: Jeg vilde ønske til Gud, enten det mangler lite eller meget, at ikke alene du, men også alle som hører mig idag, måtte bli slik som jeg er, bare uten disse lenker.
30Dɣa agellid Aɣribas, lḥakem Fistus, Birinis d wid akk yeqqimen yid-sen, kkren-d.
30Da stod kongen op, og landshøvdingen og Berenike og de som satt der med dem,
31Mi kkren ad ṛuḥen, nnan wway gar-asen : Argaz-agi ur ixdim ula d acemma yuklalen lmut neɣ lḥebs.
31og de gikk til side og talte med hverandre og sa: Denne mann gjør ikke noget som fortjener død eller lenker.
32Aɣribas yenna i Fistus : Argaz-agi izmer ad ițțuserreḥ lemmer ur yerẓi ara ccṛeɛ ɣer Qayṣer.
32Og Agrippa sa til Festus: Denne mann kunde være løslatt, om han ikke hadde innanket sin sak for keiseren.