1Mi fkan lameṛ a nerkeb lbabuṛ ɣer tmurt n Selyan, ǧǧan Bulus akk-d kra n imeḥbas nniḍen i yiwen ufesyan n terbaɛt n Qayṣer, isem-is Xulyus.
1Da det nu var avgjort at vi skulde seile avsted til Italia, overgav de både Paulus og nogen andre fanger til en høvedsmann ved navn Julius ved den keiserlige hærdeling.
2Nerkeb deg yiwen lbabuṛ n temdint n Adramit, ara iṛuḥen rrif n tmura n Asya ; nṛuḥ, yedda yid-nneɣ Aristaṛk yellan d amasiduni n temdint n Tiṣalunik.
2Vi gikk da ombord på et skib fra Adramyttium som skulde seile til stedene langs Asia-landet, og så fór vi ut; Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var med oss.
3Azekka-nni, newweḍ ɣer temdint n Sidun , Xulyus yețqadaṛen Bulus, ixdem-as lemziya, iserreḥ-as ad iṛuḥ ɣer imdukkal-is iwakken a s-d-fken ayen yeḥwaǧ.
3Den annen dag løp vi inn til Sidon, og Julius, som var menneskekjærlig mot Paulus, gav ham lov til å gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg.
4Mi neqleɛ syenna, nɛedda rrif rrif n tegzirt n Qubṛus axaṭer iṣbeḥ-aɣ-d waḍu iǧehden si zdat.
4Derfra fór vi videre og seilte inn under Kypern, fordi vinden var imot,
5Nezger lebḥeṛ n Silisya akk-d Bamfilya, newweḍ ɣer lmeṛṣa n Mira yellan di tmurt n Lizya.
5og efterat vi hadde seilt over havet ved Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia.
6Afesyan-nni yufa dinna lbabuṛ n Skandriya ara iṛuḥen ɣer tmurt n Selyan, isserkeb-aɣ deg-s.
6Der fant høvedsmannen et skib fra Aleksandria som skulde til Italia, og han førte oss ombord på det.
7Lbabuṛ nni yewwi-yaɣ kra n wussan s țțawil ; armi neṛwa leɛtab i newweḍ ɣer tama n temdint n Knidus, imi ur aɣ-yeǧǧi ara waḍu a nqeṛṛeb, nɛedda rrif n tegzirt n Kritus, ɣer tama n Salmuni.
7I mange dager gikk det nu smått med seilingen, og vi vant med nød og neppe frem imot Knidus; da vinden var imot, holdt vi ned under Kreta ved Salmone,
8Nkemmel rrif rrif s leɛtab, armi newweḍ ɣer yiwen wemkan isem-is « Lemraṣi icebḥen », zdat temdint n Lazaya.
8og det var så vidt vi kom der forbi og nådde frem til et sted som kalles Godhavn, nær ved en by Lasea.
9Nesṛuḥ aṭas n lweqt, lweqt n usafer di lebḥeṛ yuɣal yewɛeṛ aṭas, imi ass i deg țțuẓummen wat Isṛail di taggara n lexṛif iɛedda.
9Da nu en lang tid var gått, og det allerede var farlig å ferdes på sjøen, fordi det alt var over fasten, advarte Paulus dem og sa:
10Daymi i sen-iɛeggen Bulus yenna-yasen : Ay atmaten, ẓriɣ belli tikkelt-agi ma nkemmel aṣafeṛ-nneɣ, a d-tili lexsaṛa mačči kan i lbabuṛ d sselɛa yellan deg-s, lameɛna tezmer aț-țeglu ula yis-nneɣ.
10I menn! jeg ser at sjøferden vil være et vågestykke og medføre stor skade, ikke bare for ladning og skib, men også for vårt liv.
11Afesyan-nni aṛumani yuɣ awal i bab n lbabuṛ akk-d win i t-inehṛen wala ad yaɣ awal i Bulus.
11Men høvedsmannen satte mere lit til styrmannen og skipperen enn til det som Paulus sa.
12Imi lmeṛṣa-nni ur telhi ara iwakken ad sɛeddin deg-s ccetwa, azgen ameqqran n ibeḥriyen bɣan ad ṛuḥen, iwakken ma yella wamek, ad awḍen ɣer lmeṛṣa n Finikus yellan di tegzirt n Kritus ; lmeṛṣa-yagi tqubel lǧiha taɣeṛbit, bɣan ad sɛeddin deg-s ccetwa.
12Og da havnen var uhøvelig til vinterleie, blev de fleste enige om at de skulde fare ut også derfra, om de måskje kunde vinne frem og ta vinterhavn i Føniks, en havn på Kreta, som vender mot sydvest og nordvest.
13Akken i d-yekker yiwen ubeḥri xfifen, ɣilen ad awḍen ɣer leqsed nsen. Refden amextaf n lbabuṛ, ṛuḥen rrif rrif n tegzirt n Kritus.
13Da det nu blåste en svak sønnenvind, tenkte de at de kunde fullføre sitt forsett; de lettet da, og seilte nær land langsmed Kreta.
14Lameɛna ur tɛeṭṭel ara tekker-ed yiwet n tbuciḍant iwumi qqaṛen Erakilun i d-ikkan seg idurar n tegzirt-nni.
14Men ikke lenge efter kom en hvirvelvind som kalles eurakylon, og kastet sig mot øen;
15Imi lbabuṛ ur s-izmir ara i tbuciḍant-nni, neǧǧa-t a t-yawi waḍu ɣer wanda i s-yehwa,
15da skibet blev grepet av den og ikke kunde holde sig op mot vinden, gav vi det op og lot oss drive.
16nɛedda seddaw yiwet n tegzirt tamecṭuḥt yeddurin ɣef waḍu, isem-is Kluda. Mi ɣ-teɣli teflukt-nni n leslak, s leɛtab ameqqran i ț-id-nessuli ɣer lbabuṛ.
16Vi løp da under en liten ø som kalles Klauda, og det var med nød at vi fikk berget båten;
17Imi nuggad a ɣ-yawi waḍu ɣer leryuf iweɛṛen n tmurt n Libya, ncudd lbabuṛ s imurar ; nerna nṣubb-ed lbac-nni s wayes i t-yețțawi waḍu, neǧǧa iman-nneɣ a ɣ-yawi ɣer wanda yebɣa.
17da de hadde fått den ombord, grep de til nødhjelp og slo taug om skibet. Og da de fryktet for å drive ned på Syrten, firte de seilet ned, og drev således.
18Azekka-nni, imi mazal lebḥeṛ yenhewwal, nessenqes kra n sselɛa yellan deg-s nḍeggeṛ-iț ɣer lebḥeṛ.
18Da vi nu led meget ondt av været, kastet de næste dag ladningen overbord,
19Ass wis tlata, ixeddamen n lbabuṛ rnan ḍeggṛen sselɛa-nni i d-iqqimen.
19og den tredje dag kastet vi med egne hender skibets redskap i sjøen.
20Acḥal n wussan ur d-iban yiṭij ur d-banen itran, lebḥeṛ mazal-it yerwi, ur numin ara a nțwasellek.
20Da nu hverken sol eller stjerner lot sig se på flere dager, og et svært uvær var over oss, var det fra nu av forbi med alt håp om redning.
21Aṭas wussan i neqqim mbla lmakla ; dɣa Bulus ibedd-ed gar-asen yenna : Ay irgazen, lemmer i yi-tuɣem awal m'akken i wen-d-nniɣ : a neqqim axiṛ di lmeṛṣa n Kritus, tili ur d-tdeṛṛu ara lexsaṛa akk-d lxuf-agi !
21Og da de ikke hadde fått mat på lenge, stod Paulus frem midt iblandt dem og sa: I menn! I burde ha lydt mitt råd og ikke faret ut fra Kreta, så I hadde spart eder for dette vågestykke og denne skade.
22Tura ur țțagadet ara, sǧehdet iman-nwen axaṭer ula d yiwen deg-wen ur ițmețțat ; ur d-tețțili lexsaṛa anagar lbabuṛ-agi ara iɣeṛqen.
22Og nu ber jeg eder være ved godt mot; for ingen sjel iblandt eder skal forgå, men bare skibet.
23Iḍ iɛeddan, Sidi Ṛebbi i ɛebbdeɣ iceggeɛ-ed yiwen lmelk ibedd-ed ɣuṛ-i
23For i denne natt stod for mig en engel fra den Gud som jeg tilhører, som jeg også tjener, og sa:
24yenna-yi-d : « a Bulus, ur țțaggad ara ! Ilaq aț-țbeddeḍ zdat Qayṣer, atan Sidi Ṛebbi a kkun isellek s kečč s wid yellan yid-ek ».
24Frykt ikke, Paulus! du skal stå frem for keiseren, og se, Gud har gitt dig alle dem som seiler med dig, til gave.
25Sewṛet ihi ay atmaten ! Țekleɣ ɣef Ṛebbi ad idṛu am akken i d-yenna ;
25Derfor vær ved godt mot, I menn! for jeg setter min lit til Gud at det skal bli så som det er sagt mig.
26mbla ccekk ihi a ɣ-ḍeggṛent lemwaji ɣer yiwet n tegzirt.
26Men vi skal strande på en eller annen ø.
27Iḍ wis ṛbeɛṭac, mazal aḍu yețhuccu-yaɣ ițțawi-yaɣ akkin akka ɣef lebḥeṛ Agrakal ; di țnaṣfa n yiḍ, ibeḥṛiyen ḥussen belli ur bɛiden ara ɣef lberr.
27Da nu den fjortende natt kom, mens vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene midt på natten at det bar nær mot land.
28Ktalen lqaɛ n lebḥeṛ s wemrar, ufan llant
28Og da de loddet, fant de tyve favner; men da de var kommet et lite stykke derfra og loddet igjen, fant de femten favner;
29Imi uggaden lbabuṛ a t-id-iḥaz kra seddaw-as, ḍeggṛen ṛebɛa imextafen ɣer deffir n lbabuṛ, tqelqen melmi ara yali wass.
29og da de fryktet for at de kanskje kunde støte på skjær, kastet de fire anker ut fra bakstavnen, og ønsket at det vilde bli dag.
30Lameɛna ixeddamen n lbabuṛ țqelliben ad rewlen ; ṣubben taflukt n leslak ɣer lebḥeṛ, steɛmilen am akken d amextaf ara ḍeggṛen ɣer zdat lbabuṛ.
30Men sjøfolkene søkte å rømme bort fra skibet og firte båten ned i havet, idet de lot som om de vilde legge ankere ut fra forstavnen;
31Dɣa Bulus yenna i lqebṭan d lɛeskeṛ-is : M'ur qqimen ara yergazen-agi di lbabuṛ, ur tezmirem ara aț-țmenɛem ! S
31da sa Paulus til høvedsmannen og til krigsfolket: Dersom ikke disse blir ombord i skibet, kan I ikke bli berget.
32Imiren lɛeskeṛ gezmen imurar n teflukt, ǧǧan-ț aț-țeɣli ɣer lebḥeṛ.
32Da kappet krigsfolket taugene på båten og lot den falle.
33Weqbel ad yali wass, Bulus inha-ten akk ad ččen cwiṭ n lqut, yenna : Ass-agi d ass wis ṛbeɛṭac ur teɛṛiḍem lqut.
33Da det nu led mot dag, bad Paulus alle ta føde til sig, og han sa: Dette er nu den fjortende dag at I venter og lar være å ete og ikke tar noget til eder.
34Tura nhiɣ-kkun ihi aț-țeččem iwakken aț-țețțusellkem, ula d yiwen deg-wen ur s-ițṛuḥ wenẓad seg uqeṛṛuy.
34Derfor ber jeg eder ta føde til eder; dette hører med til eders redning; for det skal ikke falle et hår av hodet på nogen iblandt eder.
35Mi d-yenna ayagi, iddem-ed aɣṛum, iḥmed Ṛebbi zdat-sen meṛṛa, yebḍa-t, yebda itețț.
35Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øine og brøt det og begynte å ete;
36Yekkes-asen akk lxuf dɣa ččan.
36da blev de alle frimodige og tok føde til sig de også.
38Mi ččan armi ṛwan, ḍeggṛen ɣer lebḥeṛ ticekkaṛin n yirden, iwakken ad yifsus lbabuṛ.
37Vi var i alt to hundre og seks og sytti sjeler på skibet.
39Mi guli wass, ur eɛqilen ara maḍi tamurt-nni anda wwḍen. Lameɛna walan yiwen wemkan iqeṛben, iban-ed deg-s ṛṛmel, bɣan ad rren lbabuṛ ɣer dinna ma yella wamek.
38Og da de var blitt mette, lettet de skibet ved å kaste levnetsmidlene i havet.
40Fsin imurar i imextafen bran asen ɣer lebḥeṛ, fsin daɣen imurar i imeqdafen s wacu nehṛen lbabuṛ ; dɣa ssulin yiwen ubeḥnuq yellan ɣer zdat n lbabuṛ iwakken a ten-yawi waḍu ɣer rrif n lebḥeṛ.
39Da det nu blev dag, kjente de ikke landet, men de blev var en vik som hadde en strand; der bestemte de sig til å sette skibet på land om det var mulig.
41Lameɛna wwḍen ɣer yiwen wemkan n ṛṛmel iwumi d-izzi lebḥeṛ ; rran ɣer dinna lbabuṛ-nni, lǧiha n zdat teḥṣel di ṛṛmel teḥbes ma d lǧiha n deffir tebda tețṛuẓu si lqewwa n lemwaji.
40De kappet da ankerne og lot dem falle i havet, og løste tillike de taug som de hadde surret rorene med; så heiste de seilet for vinden og holdt ned på stranden.
42Lɛeskeṛ bɣan ad nɣen imeḥbas-nni axaṭer uggaden a sen-rewlen s lɛum.
41Men de drev inn på en grunn som hadde dypt hav på begge sider; her støtte de på med skibet, og forskibet løp sig fast og stod urørlig, men akterskibet blev sønderslått av brenningene.
43Lqebṭan-nni i gebɣan ad isellek Bulus, ur ten-yeǧǧi ara ad xedmen lebɣi-nsen. Yefka lameṛ i wid yessnen ad ɛummen, ad ḍeggṛen iman-nsen d imezwura ɣer waman iwakken ad awḍen ɣer rrif.
42Krigsfolket vilde nu drepe fangene, forat ikke nogen av dem skulde svømme bort og rømme;
44Ma d wiyaḍ a ten-tebɛen, ad ṭṭfen di telwiḥin neɣ deg iceqfan n lbabuṛ. S wakka, wwḍen meṛṛa ɣer rrif n lebḥeṛ di laman.
43men høvedsmannen, som vilde frelse Paulus, hindret dem i deres råd, og bød at de som kunde svømme, skulde først kaste sig ut og komme i land,
44og så de andre, dels på planker, dels på stykker av skibet. Og på denne vis gikk det så at alle berget sig i land.