¹Ja, over dette forferdes mitt hjerte og hopper i mitt bryst.

¹Da, od toga i moje srce drhti i s mjesta svoga iskočiti hoće.

²Hør, hør braket av hans røst og det drønn som går ut av hans munn!

²Čujte, čujte gromor glasa njegova, tutnjavu što mu iz usta izlazi.

³Under hele himmelen lar han det fare, og han sender sitt lys til jordens ytterste ender.

³Gle, munja lijeće preko cijelog neba - i sijevne blijesak s kraja na kraj zemlje -

⁴Efterpå brøler røsten, han tordner med sin veldige røst; han holder ikke lynene tilbake når hans røst lar sig høre.

⁴iza nje silan jedan glas se ori: to On gromori glasom veličajnim. Munje mu lete, nitko ih ne priječi, tek što mu je glas jednom odjeknuo.

⁵Gud tordner underfullt med sin røst; han gjør storverk, og vi forstår dem ikke.

⁵Da, Bog gromori glasom veličajnim, djela velebna, neshvatljiva stvara.

⁶Han sier til sneen: Fall til jorden! - og likeså til skyllregnet, sitt sterke skyllregn.

⁶Kad snijegu kaže: 'Zasniježi po zemlji!' i pljuskovima: 'Zapljuštite silno!'

⁷Hvert menneskes hånd forsegler han*, forat alle mennesker som han har skapt, må komme til å kjenne ham. / {* d.e. han gjør det umulig for mennesket å utføre sitt arbeid på marken.}

⁷svakom čovjeku zapečati ruke da svi njegovo upoznaju djelo.

⁸Da går de ville dyr inn i sine huler, og de holder sig i sine hi.

⁸U brlog se tad zvijeri sve uvuku i na svojem se šćućure ležaju.

⁹Fra Sydens innerste kammer kommer storm, og med nordenvinden kommer kulde.

⁹S južne se strane podiže oluja, a studen vjetri sjeverni donose.

¹⁰Av Guds ånde kommer is, og brede vann bindes.

¹⁰Već led od daha Božjega nastaje i vodena se kruti površina.

¹¹Med væte fyller han skyen, og han spreder sine lynskyer,

¹¹I opet vodom puni on oblake, i sijevat' stanu oblaci munjama;

¹²og de svinger hit og dit, efter som han leder dem, forat de skal utføre alt det han byder dem, over den vide jord;

¹²kruže posvuda po volji njegovoj, što im naloži, to će izvršiti na licu cijelog kruga zemaljskoga.

¹³enten til tukt, når det er til gagn for hans jord, eller til velsignelse lar han dem komme.

¹³Šalje ih - ili da kazni narode, ili da ih milosrđem obdari.

¹⁴Vend ditt øre til dette, Job! Stå stille og gi akt på Guds under!

¹⁴Poslušaj ovo, Jobe, umiri se i promotri djela Božja čudesna.

¹⁵Forstår du hvorledes Gud styrer dem og lar sine skyers lyn blinke frem?

¹⁵Znaš li kako Bog njima zapovijeda, kako munju iz oblaka svog pušta?

¹⁶Forstår du hvorledes skyene svever om i luften, forstår du den Allvitendes under,

¹⁶Znaš li o čem vise gore oblaci? Čudesna to su znanja savršenog.

¹⁷du hvis klær blir varme når jorden ligger og dormer i sønnenvind?

¹⁷Kako ti gore od žege haljine u južnom vjetru kad zemlja obamre?

¹⁸Kan du med ham spenne ut himmelen, så fast som et speil av støpt metall?

¹⁸Zar si nebesa s njim ti razapeo, čvrsta poput ogledala livenog?

¹⁹Lær oss hvad vi skal si til ham! Vi kan ikke fremføre noget for bare mørke.

¹⁹DÓe naputi me što da mu kažemo: zbog tmine se ne snalazimo više.

²⁰Skal det fortelles ham at jeg vil tale med ham? Har nogen sagt at han ønsker sin egen undergang?

²⁰Zar ćeš mu reći: 'Hoću govoriti'? Ili na propast vlastitu pristati?

²¹Og nu, menneskene ser ikke lyset, enda det skinner klart på himmelen, og en vind er faret frem og har renset den.

²¹Tko, dakle, može u svjetlost gledati na nebesima što se sja blistavo kada oblake rastjeraju vjetri?

²²Fra Norden kommer gull; om Gud er der en forferdende herlighet.

²²Sa sjevera k'o zlato je bljesnulo: veličanstvom strašnim Bog se odjenu!

²³Den Allmektige finner vi ikke, han som er så stor i makt; men retten og den strenge rettferdighet krenker han ikke.

²³Da, Svesilnog doseći ne možemo, neizmjeran je u moći i sudu, velik u pravdi, nikog on ne tlači.

²⁴Derfor frykter menneskene ham; men han enser ikke nogen selvklok mann.

²⁴Zato ljudi svi neka ga se boje! Na mudrost oholu on i ne gleda!"