¹Og han gikk ut derfra og kom til sitt hjemsted, og hans disipler fulgte ham.

¹I otišavši odande, dođe u svoj zavičaj. A doprate ga učenici.

²Og da sabbaten kom, begynte han å lære i synagogen. Og mange som hørte ham, var slått av forundring og sa: Hvorfra har han dette, og hvad er det for en visdom som er ham gitt? Og slike kraftige gjerninger som skjer ved hans hender!

²I kada dođe subota, poče učiti u sinagogi. I mnogi što su ga slušali preneraženi govorahu: "Odakle to ovome? Kakva li mu je mudrost dana? I kakva se to silna djela događaju po njegovim rukama?

³Er ikke dette tømmermannen, Marias sønn og bror til Jakob og Joses og Judas og Simon, og er ikke hans søstre her hos oss? Og de tok anstøt av ham.

³Nije li ovo drvodjelja, sin Marijin, i brat Jakovljev, i Josipov, i Judin, i Šimunov? I nisu li mu sestre ovdje među nama?" I sablažnjavahu se o njega.

⁴Og Jesus sa til dem: En profet blir ikke foraktet annensteds enn på sitt hjemsted og blandt sine slektninger og i sitt hus.

⁴A Isus im govoraše: "Nije prorok bez časti doli u svom zavičaju i među rodbinom i u svom domu."

⁵Og han kunde ikke gjøre nogen kraftig gjerning der, undtagen at han la sine hender på nogen få syke og helbredet dem;

⁵I ne mogaše ondje učiniti ni jedno čudo, osim što ozdravi nekoliko nemoćnika stavivši ruke na njih.

⁶og han undret sig over deres vantro. Og han gikk omkring i byene og lærte.

⁶I čudio se njihovoj nevjeri. Obilazio je selima uokolo i naučavao.

⁷Og han kalte de tolv til sig og begynte å sende dem ut, to og to, og gav dem makt over de urene ånder.

⁷Dozva dvanaestoricu te ih poče slati dva po dva dajući im vlast nad nečistim dusima.

⁸Og han bød dem at de ikke skulde ta noget med på veien, uten bare en stav, ikke brød, ikke skreppe, ikke kobber i beltet,

⁸I zapovjedi im da na put ne nose ništa osim štapa: ni kruha, ni torbe, ni novaca o pojasu,

⁹men ha sko på, og ikke to kjortler.

⁹nego da nose samo sandale i da ne oblače dviju haljina.

¹⁰Og han sa til dem: Hvor I kommer inn i et hus, der skal I bli til I drar videre fra det sted.

¹⁰I govoraše im: "Kad uđete gdje u kuću, u njoj ostanite dok ne odete odande.

¹¹Og hvor de ikke tar imot eder og ikke hører på eder, der skal I gå ut fra det sted og ryste av støvet under eders føtter til et vidnesbyrd mot dem.

¹¹Ako vas gdje ne prime te vas ne poslušaju, iziđite odande i otresite prah ispod svojih nogu njima za svjedočanstvo."

¹²Og de gikk ut og forkynte for folket at de skulde omvende sig,

¹²Otišavši, propovijedali su obraćenje,

¹³og de drev ut mange onde ånder og salvet mange syke med olje og helbredet dem.

¹³izgonili mnoge zloduhe i mnoge su nemoćnike mazali uljem i oni su ozdravljali.

¹⁴Og kong Herodes fikk høre om dette - for Jesu navn blev kjent vidt og bredt - og han sa: Døperen Johannes er opstanden fra de døde, og derfor er det disse krefter er virksomme i ham.

¹⁴Dočuo to i kralj Herod jer se razglasilo Isusovo ime te se govorilo: "Ivan Krstitelj uskrsnuo od mrtvih i zato čudesne sile djeluju u njemu."

¹⁵Andre sa: Det er Elias; andre igjen sa: Det er en profet, som en av profetene.

¹⁵A drugi govorahu: "Ilija je!" Treći opet: "Prorok, kao jedan od proroka."

¹⁶Men da Herodes hørte det, sa han: Johannes, som jeg lot halshugge, han er opstanden fra de døde.

¹⁶Herod pak na to govoraše: "Uskrsnu Ivan kojemu ja odrubih glavu."

¹⁷For Herodes hadde selv sendt folk avsted og grepet Johannes og lagt ham i bånd og kastet ham i fengsel for Herodias' skyld, som var hans bror Filips hustru; for han hadde giftet sig med henne.

¹⁷Herod doista bijaše dao uhititi Ivana i svezati ga u tamnici zbog Herodijade, žene brata svoga Filipa, kojom se bio oženio.

¹⁸Men Johannes hadde sagt til Herodes: Det er dig ikke tillatt å ha din brors hustru.

¹⁸Budući da je Ivan govorio Herodu: "Ne smiješ imati žene brata svojega!",

¹⁹Og Herodias bar hat til ham og vilde gjerne slå ham ihjel, men kunde ikke utvirke det.

¹⁹Herodijada ga mrzila i htjela ga ubiti, ali nije mogla

²⁰For Herodes fryktet Johannes, fordi han kjente ham som en rettferdig og hellig mann, og han holdt sin hånd over ham, og når han hørte ham, var han i tvil om mangt og meget, og han hørte ham gjerne.

²⁰jer se Herod bojao Ivana; znao je da je on čovjek pravedan i svet pa ga je štitio. I kad god bi ga slušao, uvelike bi se zbunio, a rado ga je slušao.

²¹Så kom det en beleilig dag, da Herodes gjorde et gjestebud på sin fødselsdag for sine stormenn og krigshøvdingene og de fornemste i Galilea,

²¹I dođe zgodan dan kad Herod o svom rođendanu priredi gozbu svojim velikašima, časnicima i prvacima galilejskim.

²²og Herodias' datter kom inn og danset, og Herodes og de som satt til bords med ham, syntes om henne. Og kongen sa til piken: Be mig om hvad du vil, og jeg vil gi dig det!

²²Uđe kći Herodijadina i zaplesa. Svidje se Herodu i sustolnicima. Kralj reče djevojci: "Zaišti od mene što god hoćeš i dat ću ti!"

²³Og han svor henne til: Hvad du ber mig om, det vil jeg gi dig, om det så var halvdelen av mitt rike.

²³I zakle joj se: "Što god zaišteš od mene, dat ću ti, pa bilo to i pol mojega kraljevstva."

²⁴Hun gikk da ut og sa til sin mor: Hvad skal jeg be om? Hun sa: Om døperen Johannes' hode.

²⁴Ona iziđe pa će svojoj materi: "Što da zaištem?" A ona će: "Glavu Ivana Krstitelja!"

²⁵Og straks skyndte hun sig inn til kongen og bad ham og sa: Jeg vil at du straks skal gi mig døperen Johannes' hode på et fat.

²⁵I odmah žurno uđe kralju te zaište: "Hoću da mi odmah dadeš na pladnju glavu Ivana Krstitelja!"

²⁶Og kongen blev meget bedrøvet; men for sine eders skyld og for deres skyld som satt til bords, vilde han ikke si nei til henne.

²⁶Ožalosti se kralj, ali zbog zakletve i sustolnika na htjede je odbiti.

²⁷Og straks sendte kongen en av sin livvakt avsted og bød ham hente hans hode.

²⁷Kralj odmah posla krvnika i naredi da donese glavu Ivanovu. On ode, odrubi mu glavu u tamnici,

²⁸Han gikk da avsted og halshugget ham i fengslet, og kom med hans hode på et fat og gav det til piken, og piken gav det til sin mor.

²⁸donese je na pladnju i dade je djevojci, a djevojka materi.

²⁹Og da hans disipler hørte det, kom de og tok hans legeme og la det i en grav.

²⁹Kad za to dočuše Ivanovi učenici, dođu, uzmu njegovo tijelo i polože ga u grob.

³⁰Og apostlene samlet sig igjen hos Jesus, og fortalte ham alt det de hadde gjort og lært.

³⁰Uto se apostoli skupe oko Isusa i izvijeste ga o svemu što su činili i naučavali.

³¹Og han sa til dem: Kom nu I med mig avsides til et øde sted og hvil eder litt ut! For det var mange som gikk til og fra, og det blev ikke engang tid for dem til å få sig mat.

³¹I reče im: "Hajdete i vi u osamu na samotno mjesto, i otpočinite malo." Jer mnogo je svijeta dolazilo i odlazilo pa nisu imali kada ni jesti.

³²Så drog de avsted i båten til et øde sted for sig selv.

³²Otploviše dakle lađom na samotno mjesto, u osamu.

³³Og folk så dem dra bort, og mange kjente dem; og fra alle byene løp de til fots dit og kom før dem.

³³No kad su odlazili, mnogi ih vidješe i prepoznaše te se pješice iz svih gradova strčaše onamo i pretekoše ih.

³⁴Og da han gikk i land, så han meget folk, og han ynkedes inderlig over dem; for de var lik får som ikke har hyrde; og han begynte å lære dem meget.

³⁴Kad iziđe, vidje silan svijet i sažali mu se jer bijahu kao ovce bez pastira pa ih stane poučavati u mnogočemu.

³⁵Og da det alt var sent på dagen, gikk hans disipler til ham og sa: Stedet er øde, og det er alt sent på dagen;

³⁵A u kasni već sat pristupe mu učenici pa mu reknu: "Pust je ovo kraj i već je kasno.

³⁶la dem fare, så de kan gå bort i bygdene og byene heromkring og kjøpe sig noget å ete!

³⁶Otpusti ih da odu po okolnim zaseocima i selima i kupe sebi što za jelo."

³⁷Men han svarte og sa til dem: Gi I dem å ete! Og de sa til ham: Skal vi gå bort og kjøpe brød for to hundre penninger og gi dem å ete?

³⁷No on im odgovori: "Podajte im vi jesti." Kažu mu: "Da pođemo i kupimo za dvjesta denara kruha pa da im damo jesti?"

³⁸Men han sa til dem: Hvor mange brød har I? Gå bort og se efter! Og da de hadde sett efter, sa de: Fem, og to fisker.

³⁸A on će im: "Koliko kruhova imate? Idite i vidite!" Pošto izvidješe, kažu: "Pet, i dvije ribe."

³⁹Og han bød dem å la alle sette sig ned i det grønne gress, lag ved lag.

³⁹I zapovjedi im da sve, u skupinama, posjedaju po zelenoj travi.

⁴⁰Og de satte sig ned, hop ved hop, somme på hundre og somme på femti.

⁴⁰I pružiše se po sto i po pedeset na svaku lijehu.

⁴¹Og han tok de fem brød og de to fisker, så op mot himmelen og velsignet dem; og han brøt brødene og gav dem til disiplene, forat de skulde dele ut til folket, og de to fisker delte han imellem dem alle.

⁴¹On uze pet kruhova i dvije ribe, pogleda na nebo, izreče blagoslov pa razlomi kruhove i davaše učenicima da posluže ljude. Tako i dvije ribe razdijeli svima.

⁴²Og de åt alle og blev mette;

⁴²I jeli su svi i nasitili se.

⁴³og de tok op tolv kurver fulle av stykker, og likeså av fiskene.

⁴³I od ulomaka nakupiše dvanaest punih košara, a i od riba.

⁴⁴Og de som hadde ett brødene, var fem tusen menn.

⁴⁴A jelo je pet tisuća muškaraca.

⁴⁵Og straks nødde han sine disipler til å gå i båten og fare i forveien over til hin side, til Betsaida, mens han selv sendte folket avsted.

⁴⁵On odmah prisili učenike da uđu u lađu i da se prebace prijeko, prema Betsaidi, dok on otpusti mnoštvo.

⁴⁶Og da han skiltes fra dem, gikk han op i fjellet for å bede.

⁴⁶I pošto se rasta s ljudima, otiđe u goru da se pomoli.

⁴⁷Og da det var blitt aften, var båten midt på sjøen, og han var alene på land.

⁴⁷Uvečer pak lađa bijaše posred mora, a on sam na kraju.

⁴⁸Og da han så at de var i nød mens de rodde - for vinden var imot - kom han til dem ved den fjerde nattevakt, vandrende på sjøen, og han vilde gå forbi dem.

⁴⁸Vidjevši kako se muče veslajući, jer im bijaše protivan vjetar, oko četvrte noćne straže dođe k njima hodeći po moru. I htjede ih mimoići.

⁴⁹Men da de så ham vandre på sjøen, trodde de at det var et spøkelse, og de skrek;

⁴⁹A oni, vidjevši kako hodi po moru, pomisliše da je utvara pa kriknuše.

⁵⁰for de så ham alle sammen og blev forferdet. Men han talte straks til dem og sa: Vær frimodige; det er mig, frykt ikke!

⁵⁰Jer svi su ga vidjeli i prestrašili se. A on im odmah progovori: "Hrabro samo! Ja sam! Ne bojte se!"

⁵¹Og han steg inn i båten til dem, og vinden la sig; og de blev ute av sig selv av forundring.

⁵¹I uziđe k njima u lađu, a vjetar utihnu. I veoma se, prekomjerno, snebivahu;

⁵²For de hadde ikke fått forstand av det som var skjedd med brødene; men deres hjerte var forherdet.

⁵²još ne shvatiše ono o kruhovima, nego im srce bijaše stvrdnuto.

⁵³Og da de hadde faret over, kom de til Gennesarets land og la til der.

⁵³Pošto doploviše na kraj, dođu u Genezaret i pristanu.

⁵⁴Og da de gikk ut av båten, kjente folket ham straks igjen,

⁵⁴Kad iziđu iz lađe, ljudi ga odmah prepoznaju

⁵⁵og de løp omkring i alt landet der, og de begynte å føre de syke omkring i sine senger dit hvor de hørte at han var.

⁵⁵pa oblete sav onaj kraj. I počnu donositi na nosilima bolesnike onamo gdje bi čuli da se on nalazi.

⁵⁶Og hvor han gikk inn i landsbyer eller byer eller gårder, der la de sine syke på torvene og bad ham at de måtte få røre, om det så bare var ved det ytterste av hans klædebon; og alle de som rørte ved ham, blev helbredet.

⁵⁶I kamo bi god ulazio - u sela, u gradove, u zaseoke - po trgovima bi stavljali bolesnike i molili ga da se dotaknu makar skuta njegove haljine. I koji bi ga se god dotakli, ozdravljali bi.