¹Og fariseerne og nogen av de skriftlærde, som var kommet fra Jerusalem, samlet sig om ham.

¹Skupe se oko njega farizeji i neki od pismoznanaca koji dođoše iz Jeruzalema.

²Og de fikk se at nogen av hans disipler åt med vanhellige, det er uvaskede, hender;

²I opaze da neki njegovi učenici jedu kruh nečistih, to jest neopranih ruku.

³fariseerne og alle jøder eter ikke uten at de først omhyggelig har vasket hendene, for de holder fast ved de gamles vedtekt,

³A farizeji i svi Židovi ne jedu ako prije temeljito ne operu ruke; drže se predaje starih.

⁴og når de kommer fra torvet, eter de ikke før de har vasket sig, og det er meget annet som de har vedtatt å holde: vaskninger av beger og krus og kobberkar og benker.

⁴Niti s trga što jedu ako prije ne operu. Mnogo toga još ima što zbog predaje drže: pranje čaša, vrčeva i lonaca.

⁵Og fariseerne og de skriftlærde spurte ham: Hvorfor følger ikke dine disipler de gamles vedtekt, men eter med vanhellige hender?

⁵Zato farizeji i pismoznanci upitaju Isusa: "Zašto tvoji učenici ne postupaju po predaji starih, nego nečistih ruku blaguju?"

⁶Men han sa til dem: Rett spådde Esaias om eder, I hyklere, således som skrevet er: Dette folk ærer mig med lebene, men deres hjerte er langt borte fra mig;

⁶A on im reče: "Dobro prorokova Izaija o vama, licemjeri, kad napisa: Ovaj me narod usnama časti, a srce mu je daleko od mene.

⁷men de dyrker mig forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud.

⁷Uzalud me štuju naučavajući nauke - uredbe ljudske.

⁸I forlater Guds bud og holder fast ved menneskers vedtekt.

⁸Napustili ste zapovijed Božju, a držite se predaje ljudske."

⁹Og han sa til dem: Det er riktig vakkert at I gjør Guds bud til intet for å holde eders vedtekt.

⁹Još im govoraše: "Lijepo! Dokidate Božju zapovijed da biste sačuvali svoju predaju.

¹⁰For Moses har sagt: Hedre din far og din mor, og: Den som banner far eller mor, skal visselig dø;

¹⁰Mojsije doista reče: Poštuj oca svoga i majku svoju. I: Tko prokune oca ili majku, smrću neka se kazni.

¹¹men I sier: Om et menneske sier til far eller mor: Det du skulde ha hatt til hjelp av mig, det skal være en korban, det er en gave til templet,

¹¹A vi velite: 'Rekne li tko ocu ili majci: Pomoć koja te od mene ide neka bude 'korban', to jest sveti dar',

¹²så lar I ham ikke lenger få lov til å gjøre noget for far eller mor,

¹²takvome više ne dopuštate ništa učiniti za oca ili majku.

¹³og således gjør I Guds ord til intet ved eders vedtekt, som I har pålagt menneskene. Og meget av samme slag gjør I.

¹³Tako dokidate riječ Božju svojom predajom, koju sami sebi predadoste. I još štošta tomu slično činite."

¹⁴Og han kalte atter folket til sig og sa til dem: Hør på mig alle, og forstå hvad jeg sier!

¹⁴Tada ponovno dozove mnoštvo i stane govoriti: "Poslušajte me svi i razumijte!

¹⁵Det er intet utenfor mennesket som kan gjøre ham uren når det kommer inn i ham; men det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent.

¹⁵Ništa što izvana ulazi u čovjeka ne može ga onečistiti, nego što iz čovjeka izlazi - to ga onečišćuje.

¹⁶Om nogen har ører å høre med, han høre!

¹⁶Tko ima uši da čuje, neka čuje!"

¹⁷Og da han var kommet inn i et hus, bort fra folket, spurte hans disipler ham om denne lignelse.

¹⁷I kad od mnoštva uđe u kuću, upitaše ga učenici za prispodobu.

¹⁸Og han sa til dem: Er da også I så uforstandige? Skjønner I ikke at intet som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre ham uren?

¹⁸I reče im: "Tako? Ni vi ne razumijete? Ne shvaćate li da čovjeka ne može onečistiti što u nj ulazi

¹⁹Det kommer jo ikke inn i hans hjerte, mere bare i hans buk, og går ut den naturlige vei, hvorved all mat blir renset.

¹⁹jer mu ne ulazi u srce, nego u utrobu te izlazi u zahod?" Tako on očisti sva jela.

²⁰Men han sa: Det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent.

²⁰Još dometnu: "Što iz čovjeka izlazi, te onečišćuje čovjeka.

²¹For innenfra, fra menneskenes hjerte, kommer de onde tanker: utukt, tyveri, mord,

²¹Ta iznutra, iz srca čovječjega, izlaze zle namisli, bludništva, krađe, ubojstva,

²²hor, havesyke, ondskap, svik, skamløshet, ondt øie, bespottelse, overmot, uforstand.

²²preljubi, lakomstva, opakosti, prijevara, razuzdanost, zlo oko, psovka, uznositost, bezumlje.

²³Alle disse onde ting kommer ut innenfra og gjør mennesket urent.

²³Sva ta zla iznutra izlaze i onečišćuju čovjeka."

²⁴Og han stod op og gikk bort derfra til Tyrus' og Sidons landemerker. Og han gikk inn i et hus, og vilde ikke at nogen skulde få vite det, og det kunde dog ikke holdes skjult;

²⁴Odande otiđe u kraj tirski. I uđe u neku kuću. Htio je da nitko ne sazna, ali se nije mogao sakriti,

²⁵men en kvinne hvis datter hadde en uren ånd, hadde fått høre om ham, og kom straks og falt ned for hans føtter.

²⁵nego odmah doču žena koje kćerkica imaše duha nečistoga. Ona dođe i pade mu pred noge.

²⁶Men kvinnen var en hedensk kvinne, syrofønikisk av ætt; og hun bad ham at han vilde drive den onde ånd ut av hennes datter.

²⁶A žena bijaše Grkinja, Sirofeničanka rodom. I moljaše ga da joj iz kćeri istjera zloduha.

²⁷Og han sa til henne: La først barna bli mette! for det er ikke vakkert å ta brødet fra barna og kaste det for de små hunder.

²⁷A on joj govoraše: "Pusti da se prije nasite djeca! Ne priliči uzeti kruh djeci i baciti ga psićima."

²⁸Men hun svarte ham: Det er sant, Herre! de små hunder eter jo under bordet av barnas smuler.

²⁸A ona će mu: "Da, Gospodine! Ali i psići ispod stola jedu od mrvica dječjih."

²⁹Og han sa til henne: For dette ords skyld sier jeg dig: Gå bort! Den onde ånd er faret ut av din datter.

²⁹Reče joj: "Zbog te riječi idi, izišao je iz tvoje kćeri zloduh."

³⁰Og hun gikk bort til sitt hus og fant at barnet lå på sengen, og at den onde ånd var faret ut.

³⁰I ode kući te nađe dijete gdje leži na postelji, a zloduh je bio izišao.

³¹Og da han gikk ut igjen fra Tyrus' landemerker, kom han gjennem Sidon til den Galileiske Sjø, midt igjennem Dekapolis-landet.

³¹Zatim se ponovno vrati iz krajeva tirskih pa preko Sidona dođe Galilejskom moru, u krajeve dekapolske.

³²Og de førte til ham en mann som var døv og hadde ondt for å tale, og de bad ham legge sin hånd på ham.

³²Donesu mu nekoga gluhog mucavca pa ga zamole da stavi na nj ruku.

³³Og han tok ham avsides fra folket, og stakk sine fingrer i hans ører og spyttet og rørte ved hans tunge,

³³On ga uzme nasamo od mnoštva, utisne svoje prste u njegove uši, zatim pljune i dotakne se njegova jezika.

³⁴og så op mot himmelen, sukket og sa til ham: Effata! det er: lat dig op!

³⁴Upravi pogled u nebo, uzdahne i kaže mu: "Effata!" - to će reći: "Otvori se!"

³⁵Og straks blev hans ører oplatt, og hans tunges bånd blev løst, og han talte rent.

³⁵I odmah mu se otvoriše uši i razdriješi spona jezika te stade govoriti razgovijetno.

³⁶Og han forbød dem å si det til nogen; men jo mere han forbød dem det, dess mere kunngjorde de det.

³⁶A Isus im zabrani da nikome ne kazuju. No što im je on više branio, oni su to više razglašavali

³⁷Og de var overvettes forundret og sa: Han har gjort alle ting vel; både gjør han at de døve hører, og at de målløse taler.

³⁷i preko svake mjere zadivljeni govorili: "Dobro je sve učinio! Gluhima daje čuti, nijemima govoriti!"