¹Da tok Job til orde og sa:

¹And Job answered and said,

²Ennu idag gjelder min klage for å være gjenstridighet; min hånd hviler dog tungt på mitt sukk*. / {* d.e. jeg søker dog å dempe min klage.}

²Even to-day is my complaint bitter: my stroke is heavier than my groaning.

³Bare jeg visste å finne ham og kunde komme frem til hans trone!

³Oh that I knew where I might find him, that I might come to his seat!

⁴Jeg skulde legge min sak frem for hans åsyn og fylle min munn med beviser.

⁴I would order the cause before him, and fill my mouth with arguments;

⁵Jeg skulde få vite de ord han vilde svare mig, og merke mig hvad han vilde si til mig.

⁵I would know the words he would answer me, and understand what he would say unto me.

⁶Skulde han da med full kraft stride mot mig? Mon ikke just han skulde akte på mine ord?

⁶Would he plead against me with [his] great power? Nay; but he would give heed unto me.

⁷Da skulde en rettskaffen mann gå i rette med ham, og jeg skulde slippe fra min dommer for all tid.

⁷There would an upright man reason with him; and I should be delivered for ever from my judge.

⁸Men går jeg mot øst, så er han ikke der; går jeg mot vest, så blir jeg ikke var ham;

⁸Lo, I go forward, but he is not there; and backward, but I do not perceive him;

⁹er han virksom i nord, så ser jeg ham ikke; går han mot syd, så øiner jeg ham ikke.

⁹On the left hand, where he doth work, but I behold [him] not; he hideth himself on the right hand, and I see [him] not.

¹⁰For han kjenner den vei jeg holder mig til; prøvde han mig, så skulde jeg gå frem av prøven som gullet.

¹⁰But he knoweth the way that I take; he trieth me, I shall come forth as gold.

¹¹Min fot holdt sig i hans spor; jeg fulgte hans vei og bøide ikke av.

¹¹My foot hath held to his steps; his way have I kept, and not turned aside.

¹²Fra hans lebers bud vek jeg ikke; fremfor min egen lov* aktet jeg på hans munns ord. / {* RMR 7, 23.}

¹²Neither have I gone back from the commandment of his lips; I have laid up the words of his mouth more than the purpose of my own heart.

¹³Men han er den eneste, og hvem hindrer ham? Hvad hans sjel lyster, det gjør han.

¹³But he is in one [mind], and who can turn him? And what his soul desireth, that will he do.

¹⁴For han fullbyrder det han har fastsatt for mig, og av sådant er det meget hos ham.

¹⁴For he will perform [what] is appointed for me; and many such things are with him.

¹⁵Derfor reddes jeg for ham; tenker jeg på det*, så bever jeg for ham. / {* JBS 23, 14.}

¹⁵Therefore am I troubled at his presence; I consider, and I am afraid of him.

¹⁶Og Gud har knekket mitt mot, og den Allmektige har forferdet mig,

¹⁶For ùGod hath made my heart soft, and the Almighty troubleth me;

¹⁷fordi jeg ikke blev rykket bort før mørket kom, og fordi han ikke skjulte ulykkens natt for mig.

¹⁷Because I was not cut off before the darkness, neither hath he hidden the gloom from me.