1De tre menn svarte ikke Job mere, fordi han var rettferdig i sine egne øine.
1And these three men ceased to answer Job, because he was righteous in his own eyes.
2Da optendtes Elihus vrede - han stammet fra Bus* og var sønn av Barak'el, av Rams ætt. Mot Job optendtes hans vrede, fordi han holdt sig selv for å være rettferdig for Gud, / {* 1MO 22, 21.}
2Then was kindled the anger of Elihu the son of Barachel, the Buzite, of the family of Ram: against Job was his anger kindled, because he justified himself rather than God;
3og mot hans tre venner optendtes hans vrede, fordi de ikke fant noget svar og allikevel dømte Job skyldig.
3and against his three friends was his anger kindled, because they found no answer, and [yet] condemned Job.
4Elihu hadde ventet med å tale til Job, fordi de andre var eldre av år enn han.
4But Elihu had waited till Job had finished speaking, because they were older than he.
5Da nu Elihu så at det ikke var noget svar i de tre menns munn, da optendtes hans vrede.
5And Elihu saw that there was no answer in the mouth of the three men, and his anger was kindled.
6Så tok da Elihu, sønn av Barak'el, busitten, til orde og sa: Jeg er ung av år, og I er gråhårede; derfor holdt jeg mig tilbake og torde ikke uttale for eder hvad jeg vet.
6And Elihu the son of Barachel the Buzite answered and said, I am young, and ye are aged; wherefore I was timid, and feared to shew you what I know.
7Jeg tenkte: La alderen tale og de mange år forkynne visdom!
7I said, Let days speak, and multitude of years teach wisdom.
8Dog, det er menneskets ånd og den Allmektiges åndepust som gjør forstandig.
8But there is a spirit which is in man; and the breath of the Almighty giveth them understanding.
9De gamle er ikke alltid vise, ikke alltid forstår oldinger hvad rett er.
9It is not the great that are wise; neither do the aged understand judgment.
10Derfor sier jeg: Hør nu på mig! Også jeg vil uttale hvad jeg vet.
10Therefore I say, Hearken to me; I also will shew what I know.
11Jeg ventet på eders ord, jeg lyttet efter forstandig tale fra eder, mens I grundet på hvad I skulde si.
11Lo, I waited for your words; I gave ear to your reasonings, until ye searched out what to say.
12Jeg gav akt på eder; men det var ingen av eder som gjendrev Job, ingen som svarte på hans ord.
12Yea, I gave you mine attention, and behold, there was none of you that confuted Job, that answered his words;
13Si ikke: Vi har funnet visdom hos ham; bare Gud kan få bukt med ham, ikke noget menneske!
13That ye may not say, We have found out wisdom; ùGod will make him yield, not man.
14Han har jo ikke rettet sin tale mot mig, og med eders ord vil jeg ikke svare ham.
14Now he hath not directed [his] words against me; and I will not answer him with your speeches. ...
15De er forferdet og svarer ikke mere; ordene er blitt borte for dem.
15They were amazed, they answered no more; words failed them.
16Skal jeg vente, fordi de ikke taler, fordi de står der og ikke svarer mere?
16And I waited, for they spoke not, but stood still, and answered no more; --
17Også jeg vil nu svare for min del; også jeg vil uttale hvad jeg vet.
17I will answer, I also in my turn, I also will shew what I know:
18For jeg er full av ord; ånden i mitt indre driver mig.
18For I am full of matter, the spirit within me constraineth me.
19Mitt indre er som innestengt vin; som nyfylte skinnsekker vil det revne.
19Behold, my belly is as wine which hath no vent; like new flasks, it is ready to burst.
20Jeg vil tale, så jeg kan få luft; jeg vil åpne mine leber og svare.
20I will speak, that I may find relief; I will open my lips and answer.
21Jeg vil ikke ta parti for nogen, og jeg vil ikke smigre for noget menneske;
21Let me not, I pray you, accept any man's person; neither will I give flattery to man.
22for jeg forstår ikke å smigre; ellers kunde min skaper lett rykke mig bort.
22For I know not how to flatter; my Maker would soon take me away.