¹Og det skjedde en av dagene mens han lærte folket i templet og forkynte evangeliet, da stod yppersteprestene og de skriftlærde frem sammen med de eldste

¹And it came to pass on one of the days, as he was teaching the people in the temple, and announcing the glad tidings, the chief priests and the scribes with the elders came up,

²og sa til ham: Si oss: Med hvad myndighet gjør du dette, eller hvem er det som har gitt dig denne myndighet?

²and spoke to him saying, Tell us by what authority thou doest these things, or who is it who has given thee this authority?

³Men han svarte og sa til dem: Også jeg vil spørre eder om en ting; si mig:

³And he answering said to them, *I* also will ask you [one] thing, and tell me:

⁴Johannes' dåp, var den fra himmelen eller fra mennesker?

⁴The baptism of John, was it of heaven or of men?

⁵Men de samrådde sig med hverandre og sa: Sier vi: Fra himmelen, da sier han: Hvorfor trodde I ham da ikke?

⁵And they reasoned among themselves, saying, If we should say, Of heaven, he will say, Why have ye not believed him?

⁶Men sier vi: Fra mennesker, da stener hele folket oss; for de tror fullt og fast at Johannes var en profet.

⁶but if we should say, Of men, the whole people will stone us, for they are persuaded that John was a prophet.

⁷Og de svarte at de ikke visste hvor den var fra.

⁷And they answered, they did not know whence.

⁸Da sa Jesus til dem: Så sier heller ikke jeg eder med hvad myndighet jeg gjør dette.

⁸And Jesus said to them, Neither do *I* tell you by what authority I do these things.

⁹Han begynte da å si denne lignelse til folket: En mann plantet en vingård og leide den ut til vingårdsmenn og drog utenlands for lange tider.

⁹And he began to speak to the people this parable: A man planted a vineyard and let it out to husbandmen, and left the country for a long time.

¹⁰Og da tiden kom, sendte han en tjener til vingårdsmennene, forat de skulde gi ham av vingårdens frukt; men vingårdsmennene slo ham, og lot ham gå bort med tomme hender.

¹⁰And in the season he sent to the husbandmen a bondman, that they might give to him of the fruit of the vineyard; but the husbandmen, having beaten him, sent [him] away empty.

¹¹Og han blev ved og sendte en annen tjener; men de slo også ham og hånte ham og lot ham gå bort med tomme hender.

¹¹And again he sent another bondman; but they, having beaten him also, and cast insult upon him, sent [him] away empty.

¹²Og han blev ved og sendte en tredje; men de slo også ham til blods og kastet ham ut.

¹²And again he sent a third; and they, having wounded him also, cast [him] out.

¹³Da sa vingårdens herre: Hvad skal jeg gjøre? Jeg vil sende min sønn, den elskede; de vil da vel undse sig for ham.

¹³And the lord of the vineyard said, What shall I do? I will send my beloved son: perhaps when they see him they will respect [him].

¹⁴Men da vingårdsmennene fikk se ham, la de op råd med hverandre og sa: Dette er arvingen; la oss slå ham ihjel, så arven kan bli vår!

¹⁴But when the husbandmen saw him, they reasoned among themselves, saying, This is the heir; [come,] let us kill him, that the inheritance may become ours.

¹⁵Og de kastet ham ut av vingården og slo ham ihjel. Hvad skal nu vingårdens herre gjøre med dem?

¹⁵And having cast him forth out of the vineyard, they killed [him]. What therefore shall the lord of the vineyard do to them?

¹⁶Han skal komme og drepe disse vingårdsmenn og overgi vingården til andre. Da de hørte det, sa de: Det må aldri skje!

¹⁶He will come and destroy those husbandmen, and will give the vineyard to others. And when they heard it they said, May it never be!

¹⁷Men han så på dem og sa: Hvad er da dette som er skrevet: Den sten som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnesten?

¹⁷But he looking at them said, What then is this that is written, The stone which they that builded rejected, this has become the corner-stone?

¹⁸Hver den som faller på denne sten, han skal knuses; men den som den faller på, ham skal den smuldre til støv.

¹⁸Every one falling on this stone shall be broken, but on whomsoever it shall fall, it shall grind him to powder.

¹⁹Og de skriftlærde og yppersteprestene søkte å få lagt hånd på ham i samme stund; men de fryktet for folket; for de skjønte at det var om dem han hadde sagt denne lignelse.

¹⁹And the chief priests and the scribes sought the same hour to lay hands on him, and they feared the people; for they knew that he had spoken this parable of them.

²⁰Og efterat de nogen tid hadde voktet på ham, sendte de lurere, som lot som de var rettferdige, for å fange ham i ord, så de kunde overgi ham til øvrigheten og til landshøvdingens makt.

²⁰And having watched [him], they sent out suborned persons, pretending to be just men, that they might take hold of him in [his] language, so that they might deliver him up to the power and authority of the governor.

²¹Og de spurte ham og sa: Mester! vi vet at du taler og lærer rett og gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet;

²¹And they asked him saying, Teacher, we know that thou sayest and teachest rightly, and acceptest no [man's] person, but teachest with truth the way of God:

²²er det oss tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke?

²²Is it lawful for us to give tribute to Caesar, or not?

²³Men han merket deres list og sa til dem:

²³But perceiving their deceit he said to them, Why do ye tempt me?

²⁴Vis mig en penning! Hvis billede og påskrift har den? De svarte: Keiserens.

²⁴Shew me a denarius. Whose image and superscription has it? And answering they said, Caesar's.

²⁵Da sa han til dem: Så gi da keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er!

²⁵And he said to them, Pay therefore what is Caesar's to Caesar, and what is God's to God.

²⁶Og de var ikke i stand til å fange ham i ord i folkets påhør, og de undret sig over hans svar, og tidde.

²⁶And they were not able to take hold of him in [his] expressions before the people, and, wondering at his answer, they were silent.

²⁷Men det kom nogen av sadduseerne til ham, de som nekter at det er nogen opstandelse, og de spurte ham og sa:

²⁷And some of the Sadducees, who deny that there is any resurrection, coming up [to him],

²⁸Mester! Moses har foreskrevet oss at når en manns gifte bror dør og ikke har barn, da skal hans bror ta hans hustru til ekte og opreise sin bror avkom.

²⁸demanded of him saying, Teacher, Moses wrote to us, If any one's brother, who has a wife, die, and he die childless, his brother shall take the wife and raise up seed to his brother.

²⁹Nu var det syv brødre; og den første tok sig en hustru og døde barnløs.

²⁹There were then seven brethren: and the first, having taken a wife, died childless;

³⁰Og den annen

³⁰and the second [took the woman, and *he* died childless];

³¹og den tredje tok henne, og likeså alle syv; de efterlot ikke barn, og døde.

³¹and the third took her: and in like manner also the seven left no children and died;

³²Til sist døde også kvinnen.

³²and last of all the woman also died.

³³Hvem iblandt dem skal nu få kvinnen til hustru i opstandelsen? for alle syv har jo hatt henne til hustru.

³³In the resurrection therefore of which of them does she become wife, for the seven had her as wife?

³⁴Og Jesus sa til dem: Denne verdens barn tar til ekte og gis til ekte;

³⁴And Jesus said to them, The sons of this world marry and are given in marriage,

³⁵men de som aktes verdige til å få del i hin verden og i opstandelsen fra de døde, de hverken tar til ekte eller gis til ekte;

³⁵but they who are counted worthy to have part in that world, and the resurrection from among [the] dead, neither marry nor are given in marriage;

³⁶for de kan ikke mere dø, for de er englene like og er Guds barn, idet de er opstandelsens barn.

³⁶for neither can they die any more, for they are equal to angels, and are sons of God, being sons of the resurrection.

³⁷Men at de døde står op, det har også Moses gitt til kjenne, der hvor det tales om tornebusken, når han kaller Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud;

³⁷But that the dead rise, even Moses shewed in [the section of] the bush, when he called [the] Lord the God of Abraham and the God of Isaac and the God of Jacob;

³⁸men han er ikke de dødes Gud, men de levendes; for de lever alle for ham.

³⁸but he is not God of [the] dead but of [the] living; for all live for him.

³⁹Da svarte nogen av de skriftlærde og sa: Mester! du taler vel.

³⁹And some of the scribes answering said, Teacher, thou hast well spoken.

⁴⁰For de vågde ikke mere å spørre ham om noget.

⁴⁰For they did not dare any more to ask him anything.

⁴¹Men han sa til dem: Hvorledes kan det sies at Messias er Davids sønn?

⁴¹And he said to them, How do they say that the Christ is David's son,

⁴²David selv sier jo i Salmenes bok: Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd,

⁴²and David himself says in the book of Psalms, The Lord said to my Lord, Sit at my right hand

⁴³til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!

⁴³until I put thine enemies [as] footstool of thy feet?

⁴⁴David kaller ham altså herre; hvorledes kan han da være hans sønn?

⁴⁴David therefore calls him Lord, and how is he his son?

⁴⁵Men i hele folkets påhør sa han til sine disipler:

⁴⁵And, as all the people were listening, he said to his disciples,

⁴⁶Vokt eder for de skriftlærde, som gjerne vil gå i side klær og gjerne vil la sig hilse på torvene og ha de øverste seter i synagogene og sitte øverst ved gjestebudene;

⁴⁶Beware of the scribes, who like to walk about in long robes, and who love salutations in the market-places, and first seats in the synagogues, and first places at suppers;

⁴⁷de som opeter enkers hus og for et syns skyld holder lange bønner! Disse skal få dess hårdere dom.

⁴⁷who devour the houses of widows, and as a pretext make long prayers. These shall receive a severer judgment.