1Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:
1Ekparolis Cofar, la Naamano, kaj diris:
2Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;
2Pro tio miaj pensoj devigas min respondi, Pro tio, kion mi sentas.
3hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.
3Hontindan riprocxon mi auxdis, Kaj la spirito de mia prudento respondos por mi.
4Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,
4CXu vi scias, ke tiel estis de eterne, De post la apero de homo sur la tero,
5at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?
5Ke la triumfado de malvirtuloj estas mallongatempa, Kaj la gxojo de hipokritulo estas nur momenta?
6Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,
6Se lia grandeco ecx atingus gxis la cxielo, Kaj lia kapo tusxus la nubon,
7så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?
7Li tamen pereos por cxiam, kiel lia sterko; Tiuj, kiuj lin vidis, diros:Kie li estas?
8Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.
8Kiel songxo li forflugos, kaj oni lin ne trovos; Li malaperos, kiel nokta vizio.
9Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.
9Okulo, kiu rigardis lin, ne plu vidos lin; Lia loko lin ne plu vidos.
10Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.
10Liaj filoj kurados almozpetante, Kaj liaj manoj redonos lian havajxon.
11Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.
11Liaj ostoj estos punitaj pro la pekoj de lia juneco, Kaj tio kusxigxos kune kun li en la polvo.
12Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,
12Se la malbono estas dolcxa en lia busxo, Li kasxas gxin sub sia lango,
13sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,
13Li flegas gxin kaj ne forlasas gxin, Kaj retenas gxin sur sia palato:
14så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.
14Tiam lia mangxajxo renversigxos en liaj internajxoj, Farigxos galo de aspidoj interne de li.
15Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.
15Li englutis havajxon, sed li gxin elvomos; El lia ventro Dio gxin elpelos.
16Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.
16Venenon de aspidoj li sucxos; Lango de vipuro lin mortigos.
17Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.
17Li ne vidos fluojn nek riverojn, Torentojn de mielo kaj de butero.
18Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.
18Li redonos tion, kion li pene akiris, kaj li tion ne englutos; Kiel ajn granda estas lia havajxo, li gxin fordonos kaj ne gxuos gxin.
19For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;
19CXar li premis kaj forlasis la senhavulojn, Li rabis al si domon, kiun li ne konstruis.
20han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.
20CXar lia interno ne estis trankvila, Tial li ne savos tion, kio estis por li kara.
21Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.
21Nenion restigis lia mangxemeco; Tial lia bonstato ne estos longedauxra.
22Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.
22Malgraux lia abundeco, li estos premata; CXiaspecaj suferoj trafos lin.
23For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.
23Por plenigi lian ventron, Li sendos sur lin la flamon de Sia kolero, Kaj pluvigos sur lin Sian furiozon.
24Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.
24Se li forkuros de batalilo fera, Trafos lin pafarko kupra.
25Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.
25Nudigita glavo trairos lian korpon, Kaj la fulmo de lia turmentilo venos sur lin kun teruro.
26Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.
26Nenia mallumo povos kasxi liajn trezorojn; Lin konsumos fajro ne disblovata; Malbone estos al tiu, kiu restos en lia tendo.
27Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.
27La cxielo malkovros liajn malbonagojn, Kaj la tero levigxos kontraux lin.
28Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.
28Malaperos la greno el lia domo, Dissxutita gxi estos en la tago de Lia kolero.
29Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.
29Tia estas de Dio la sorto de homo malpia, Kaj la heredajxo destinita por li de Dio.