1Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
1Kaj plue Ijob parolis siajn sentencojn, kaj diris:
2Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
2Ho, se estus al mi tiel, kiel en la antauxaj monatoj, Kiel en la tempo, kiam Dio min gardis;
3da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
3Kiam Lia lumilo lumis super mia kapo; Kaj sub Lia lumo mi povis iri en mallumo;
4slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
4Kiel estis al mi en la tagoj de mia juneco, Kiam la sxirmado de Dio estis super mia tendo;
5da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
5Kiam la Plejpotenculo estis ankoraux kun mi, Kaj cxirkaux mi estis miaj infanoj;
6da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
6Kiam miaj pasxoj lavigxadis en butero, Kaj la roko versxadis al mi fluojn da oleo!
7Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
7Kiam mi eliris el la pordego al la urbo Kaj arangxis al mi sidon sur la placo,
8da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
8Vidis min junuloj kaj kasxis sin, Kaj maljunuloj levigxis kaj staris;
9høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
9Eminentuloj cxesis paroli Kaj metis la manon sur sian busxon;
10de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
10La vocxo de altranguloj sin kasxis, Kaj ilia lango algluigxis al ilia palato.
11Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
11Kiam orelo auxdis, gxi nomis min felicxa; Kiam okulo vidis, gxi gloris min;
12For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
12CXar mi savadis kriantan malricxulon, Kaj orfon, kiu ne havis helpanton.
13Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
13Beno de pereanto venadis sur min, Kaj la koro de vidvino estis gxojigata de mi.
14Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
14Virteco estis mia vesto, Kaj mia justeco vestis min kiel mantelo kaj kapornamo.
15Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
15Mi estis okuloj por la blindulo, Kaj piedoj por la lamulo;
16En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
16Mi estis patro por la malricxuloj, Kaj jugxan aferon de homoj nekonataj mi esploradis;
17Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
17Mi rompadis la makzelojn al maljustulo, Kaj el liaj dentoj mi elsxiradis la kaptitajxon.
18Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
18Kaj mi pensis:En mia nesto mi mortos, Kaj grandnombraj kiel sablo estos miaj tagoj;
19Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
19Mia radiko estas malkovrita por la akvo, Kaj roso noktas sur miaj brancxoj.
20Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
20Mia gloro estas cxiam nova, Kaj mia pafarko cxiam refortigxas en mia mano.
21Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
21Oni auxskultadis min kaj atendadis, Kaj silentadis, kiam mi donadis konsilojn.
22Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
22Post miaj vortoj oni ne plu parolis; Kaj miaj vortoj gutadis sur ilin.
23De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
23Oni atendadis min kiel la pluvon, Kaj malfermadis sian busxon, kiel por malfrua pluvo.
24Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
24Se mi iam ridis al ili, ili ne kredis tion; Kaj la lumo de mia vizagxo ne falis.
25Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
25Kiam mi iris al ili, mi sidis sur la cxefa loko; Mi logxis kiel regxo inter tacxmentoj, Kiel konsolanto de funebruloj.