1Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
1Kaj ekparolis Elifaz, la Temanano, kaj diris:
2Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?
2Se oni provos diri al vi vorton, tio eble estos por vi turmenta? Sed kiu povas deteni sin de parolado?
3Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;
3Jen vi multajn instruis, Kaj manojn senfortigxintajn vi refortigis;
4dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.
4Falantojn restarigis viaj vortoj, Kaj fleksigxantajn genuojn vi fortigis;
5Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.
5Kaj nun, kiam tio trafis vin, vi perdis la forton; GXi ektusxis vin, kaj vi ektimis.
6Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?
6CXu ne via timo antaux Dio estas via konsolo? CXu la virteco de viaj vojoj ne estas via espero?
7Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?
7Rememoru do, cxu pereis iu senkulpa? Kaj kie virtuloj estis ekstermitaj?
8Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.
8Kiel mi vidis, tiuj, kiuj plugis pekojn kaj semis malbonagojn, Tiuj ilin rikoltas;
9De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.
9De la ekblovo de Dio ili pereas, Kaj de la ekspiro de Lia kolero ili malaperas.
10Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.
10La kriado de leono kaj la vocxo de leopardo silentigxis, Kaj la dentoj de junaj leonoj rompigxis;
11Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.
11Leono pereis pro manko de mangxajxo, Kaj idoj de leonino diskuris.
12Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,
12Kaj al mi kasxe alvenis vorto, Kaj mia orelo kaptis parteton de gxi.
13under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.
13Dum meditado pri la vizioj de la nokto, Kiam profunda dormo falas sur la homojn,
14Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.
14Atakis min teruro kaj tremo, Kaj cxiuj miaj ostoj eksentis timon.
15Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.
15Kaj spirito traflugis antaux mi, Kaj la haroj sur mia korpo rigidigxis.
16Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:
16Staris bildo antaux miaj okuloj, sed mi ne povis rekoni gxian aspekton; Estis silento, kaj mi ekauxdis vocxon, dirantan:
17Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?
17CXu homo estas pli justa ol Dio? CXu viro estas pli pura ol lia Kreinto?
18Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil*, / {* d.e. ufullkommenhet.}
18Vidu, al Siaj servantoj Li ne konfidas, Kaj Siajn angxelojn Li trovas mallauxdindaj:
19hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.
19Des pli koncerne tiujn, Kiuj logxas en argilaj dometoj, Fonditaj sur tero, Kaj kiujn formangxas vermoj.
20Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.
20De la mateno gxis la vespero ili disfalas, Pereas por cxiam, kaj neniu tion atentas.
21Blir ikke teltsnoren dradd ut* hos dem? De dør, men ikke i visdom. / {* så deres jordiske telt (2KO 5, 1.) faller sammen.}
21La fadeno de ilia vivo estas distrancxita; Ili mortas, kaj ne en sagxeco.