1Hvorfor lar den Allmektige aldri sine straffetider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?
1Minkä tähden vain Kaikkivaltias tietää tilinteon hetket, miksi ne ovat salaisuus niille, jotka tuntevat hänet?
2Folk flytter grenseskjell; de raner fe og fører det på beite.
2Jumalattomat siirtävät rajakiviä, ryöstävät karjaa, laiduntavat sitä kuin omaansa.
3Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant.
3He vievät mukanaan orvon ainoan aasin ja ottavat pantiksi lesken härän.
4Fattigfolk trenger de ut av veien; alle de saktmodige i landet må skjule sig.
4He sysäävät tieltään köyhät ja heikot. Kaikki vähäväkiset pakoilevat heitä.
5Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter efter føde; ødemarken gir dem brød til barna.
5Kuin autiomaan villiaasit maan köyhät kulkevat arolla. He etsivät syötävää, ruokaa lapsilleen.
6På marken høster de den ugudeliges fôr, og i hans vingård holder de efterhøst.
6He kokoavat tähteitä pelloilta, keräävät jumalattoman viinitarhasta jäljelle jääneitä rypäleitä.
7Nakne overnatter de uten klær og uten dekke i kulden.
7He yöpyvät alasti, ilman vaatetta, ei heillä ole peitettä kylmää vastaan.
8Av skyllregnet på fjellet blir de våte, og fordi de ikke har noget annet ly, trykker de sig inn til berget.
8He kastuvat, kun vuorilta tulee sade, suojattomina he painautuvat kalliota vasten.
9Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant.
9Orpo riistetään äitinsä rinnoilta, köyhältä otetaan lapsi velan pantiksi.
10Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.
10He kulkevat alasti, ilman vaatetta, nälkäisinä he kantavat isäntien tähkäkuormia,
11Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster.
11toisten tarhoissa he puristavat oliiveista öljyä, janon piinaamina he polkevat viinikuurnan rypäleitä.
12Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett.
12Kaupungissa miehet valittavat, haavoittuneet huutavat apua, mutta Jumala ei rukousta kuule.
13Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier.
13Pimeyden miehet kapinoivat valoa vastaan. He eivät tunne valon teitä, valon polkuja he eivät kulje.
14Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.
14Murhamies nousee ennen aamun valkenemista ja surmaa köyhän poloisen. Yön pimeydessä hän liikkuu kuin varas.
15Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til.
15Avionrikkoja odottaa illan hämärää, ajattelee: "Ei kukaan minua näe", mutta peittää vielä viitalla kasvonsa.
16I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av.
16Murtovaras tunkeutuu taloon yön pimeinä hetkinä, päivän hän pysyttelee tarkoin näkymättömissä. Valoa hän ei voi sietää.
17For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler.
17Heille kaikille yön tulo on kuin aamun koitto. Pimeyden kauhut eivät heitä pelota.
18Hastig* rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene. / {* mener I.}
18Jumalaton on kuin lastu, jonka virta vie. Hänen peltoaan kohtaa kirous, enää ei kukaan mene hänen viinitarhaansa.
19Tørke og hete sluker snevann, dødsriket dem som synder.
19Helteessä halkeillut maa nielee kevään vedet, tuonela sen, joka on tehnyt syntiä.
20Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre.
20Hänen oma äitinsä unohtaa hänet. Madot syövät hänet olemattomiin. Kukaan ei enää häntä muista. Kuin puu, niin vääryys murtuu.
21Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.
21Hän kohteli pahoin lapsetonta, turvatonta naista, leskeä hän ei auttanut!
22Men* Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet. / {* Dette er Jobs svar.}
22Voimassaan Jumala tempaa pois mahtavatkin miehet. Kun hän nousee, ei kukaan ole turvassa.
23Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier.
23Hän suojelee heitä, antaa heidän uskoa, että he ovat turvassa, mutta hänen katseensa seuraa heidän askeliaan.
24De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.
24Hetkeksi he nousevat korkealle, sitten heitä ei enää ole. He kyyristyvät, mutta pois heidät temmataan niin kuin kaikki temmataan. Kuin tähkäpäät heidät leikataan pois.
25Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet?
25Totisesti, näin on asia. Kuka osoittaa minut valehtelijaksi ja sanani vääriksi?