1Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?
1Eikö ihmisen osana maan päällä ole työ ja vaiva? Eikö hän ole kuin palkkalainen, joka tekee raskaita päivätöitä?
2Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,
2Hän on kuin orja, joka kaipaa paahteesta varjoon, kuin päivätyöläinen, joka odottaa palkkaansa.
3således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.
3Perinnökseni olen saanut pettymysten kuukausia, ahdistuksen yöt ovat olleet minun osani.
4Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.
4Kun menen nukkumaan, minä ajattelen: "Milloin voin nousta?" Yö kuluu vitkaan, kääntyilen levottomana aamunkoittoon asti.
5Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.
5Ruvet ja madot peittävät ruumiini, minun nahkani halkeilee ja märkii.
6Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.
6Kuin kutojan sukkula kiitävät päiväni: ne päättyvät, kun lanka loppuu.
7Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.
7Ajattele minun elämääni: se on vain henkäys. Silmäni eivät enää näe onnen päivää.
8Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.
8Sinä näet minut nyt, mutta kohta et enää näe. Kun katsahdat minuun, minua ei ole.
9En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra,
9Pilvi hajoaa, haihtuu tyhjiin. Tuonelaan mennyt ei tule takaisin.
10han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.
10Hän ei kotiinsa palaa, eikä hänen asuinsijansa häntä enää tunne.
11Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.
11Nyt en enää pidättele kieltäni. Minun sisintäni ahdistaa, minä puhun. Olen katkera ja huudan tuskani julki.
12Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?
12Olenko meren hirviö, olenko minä meri itse, kun panet minulle noin vahvat vartijat?
13Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,
13Minä ajattelin: "Vuoteeni suo minulle lohdun, uni huojentaa tuskani."
14da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.
14Mutta sinä säikytät minua unikuvilla, panet yön painajaiset minua ahdistamaan.
15Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!
15Mieluummin tahdon kuolla, nääntyä hengiltä, kuin kärsiä tätä tuskaa!
16Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.
16Olen saanut tarpeekseni! Enhän kuitenkaan elä ikuisesti. Päästä jo irti! Minun elämäni on häipyvä henkäys.
17Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,
17Mikä on ihminen, kun pidät häntä noin tärkeänä ja alati valvot häntä?
18at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?
18Aamu aamulta sinä vaadit hänet tilille, joka hetki sinä häntä tutkit.
19Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?
19Etkö voisi hetkeksi kääntää katsettasi pois? Etkö edes siksi aikaa, että saisin rauhassa nielaista sylkeni?
20Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?
20Jos olenkin tehnyt syntiä, en kai minä sinulle ole vahinkoa tehnyt, sinä ihmisen vaanija? Miksi olet ottanut minut maalitauluksesi, miksi noin kovin kannat minusta huolta?
21Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.
21Miksi et jo anna anteeksi, mitä olen rikkonut, miksi et ota pois syntiäni? Pian minä muutun maaksi. Kun katsahdat minuun, minua ei enää ole.