1Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.
1Virtojen varsilla Babyloniassa me istuimme ja itkimme, kun muistimme Siionia.
2På vidjene der hengte vi våre harper;
2Rannan pajuihin me ripustimme lyyramme.
3for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!
3Ne, jotka meidät olivat sinne vieneet, vaativat meitä laulamaan, ne, joiden orjuudessa me vaikeroimme, käskivät meidän iloita ja sanoivat: "Laulakaa meille Siionin lauluja!"
4Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?
4Kuinka voisimme laulaa Herran lauluja vieraalla maalla?
5Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig* min høire hånd! / {* nekte mig sin tjeneste.}
5Jerusalem, jos sinut unohdan, kadotkoon käteni voima!
6Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!
6Tarttukoon kieleni kitalakeen, ellen sinua muista, ellen pidä ylimpänä ilonani sinua, Jerusalem!
7Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!
7Muista, Herra, Jerusalemin hävityksen päivää, muista edomilaisia, muista, miten he huusivat: "Repikää, repikää se maan tasalle!"
8Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.
8Ja sinä Babylon, tuhoon tuomittu nainen! Hyvin tekee se, joka sinulle kostaa sen minkä meille teit.
9Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.
9Hyvin tekee se, joka tarttuu lapsiisi ja lyö ne murskaksi kallioon!