1Kom, la oss juble for Herren, la oss rope med fryd for vår frelses klippe!
1Nyt iloiten laulakaa Herralle, kohottakaa hänelle riemuhuuto, hän on meidän turvakalliomme.
2La oss trede frem for hans åsyn med pris, la oss juble for ham med salmer!
2Tulkaa hänen kasvojensa eteen ja kiittäkää, virittäkää hänelle riemuvirsi!
3For Herren er en stor Gud og en stor konge over alle guder,
3Herra on suuri Jumala ja kaikkien jumalien ylin valtias.
4han som har jordens dyp i sin hånd og fjellenes høider i eie,
4Hänen kädessään on maa, sen laaksot ja syvyydet, hänen ovat vuorten korkeimmatkin huiput.
5han som eier havet, for han har skapt det, og hans hender har gjort det tørre land.
5Hänen on meri, hän on sen luonut, hänen on maa, hänen kätensä sen teki.
6Kom, la oss kaste oss ned og bøie kne, la oss knele for Herrens, vår skapers åsyn!
6Tulkaa, kumartukaa maahan, polvistukaamme Herran, Luojamme, eteen.
7For han er vår Gud, og vi er det folk han før, og den hjord hans hånd leder. Vilde I dog idag høre hans røst!
7Hän on meidän Jumalamme ja me hänen laitumensa lampaat, joita hänen kätensä kaitsee. Kuulkaa tänä päivänä, mitä hän sanoo:
8Forherd ikke eders hjerte, likesom ved Meriba, likesom på Massadagen i ørkenen,
8-- Älkää paaduttako sydäntänne kuten kerran, kun isänne koettelivat minua autiomaassa, Meriban ja Massan luona.
9hvor eders fedre fristet mig! De satte mig på prøve, de som dog hadde sett min gjerning.
9He saivat nähdä, mitä minä voin tehdä.
10Firti år vemmedes jeg ved den slekt, og jeg sa: De er et folk med forvillet hjerte, og de kjenner ikke mine veier.
10Neljäkymmentä vuotta hyljeksin heitä, sillä näin heidän kulkevan harhaan, kun he eivät ymmärtäneet minun teitäni.
11Så svor jeg i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile.
11Silloin minä vihassani vannoin: "He eivät pääse lepopaikkaan, jonka olen heille luvannut."