1Da tok Job til orde og sa:
1Job prit la parole et dit:
2Ennu idag gjelder min klage for å være gjenstridighet; min hånd hviler dog tungt på mitt sukk*. / {* d.e. jeg søker dog å dempe min klage.}
2Maintenant encore ma plainte est une révolte, Mais la souffrance étouffe mes soupirs.
3Bare jeg visste å finne ham og kunde komme frem til hans trone!
3Oh! si je savais où le trouver, Si je pouvais arriver jusqu'à son trône,
4Jeg skulde legge min sak frem for hans åsyn og fylle min munn med beviser.
4Je plaiderais ma cause devant lui, Je remplirais ma bouche d'arguments,
5Jeg skulde få vite de ord han vilde svare mig, og merke mig hvad han vilde si til mig.
5Je connaîtrais ce qu'il peut avoir à répondre, Je verrais ce qu'il peut avoir à me dire.
6Skulde han da med full kraft stride mot mig? Mon ikke just han skulde akte på mine ord?
6Emploierait-il toute sa force à me combattre? Ne daignerait-il pas au moins m'écouter?
7Da skulde en rettskaffen mann gå i rette med ham, og jeg skulde slippe fra min dommer for all tid.
7Ce serait un homme droit qui plaiderait avec lui, Et je serais pour toujours absous par mon juge.
8Men går jeg mot øst, så er han ikke der; går jeg mot vest, så blir jeg ikke var ham;
8Mais, si je vais à l'orient, il n'y est pas; Si je vais à l'occident, je ne le trouve pas;
9er han virksom i nord, så ser jeg ham ikke; går han mot syd, så øiner jeg ham ikke.
9Est-il occupé au nord, je ne puis le voir; Se cache-t-il au midi, je ne puis le découvrir.
10For han kjenner den vei jeg holder mig til; prøvde han mig, så skulde jeg gå frem av prøven som gullet.
10Il sait néanmoins quelle voie j'ai suivie; Et, s'il m'éprouvait, je sortirais pur comme l'or.
11Min fot holdt sig i hans spor; jeg fulgte hans vei og bøide ikke av.
11Mon pied s'est attaché à ses pas; J'ai gardé sa voie, et je ne m'en suis point détourné.
12Fra hans lebers bud vek jeg ikke; fremfor min egen lov* aktet jeg på hans munns ord. / {* RMR 7, 23.}
12Je n'ai pas abandonné les commandements de ses lèvres; J'ai fait plier ma volonté aux paroles de sa bouche.
13Men han er den eneste, og hvem hindrer ham? Hvad hans sjel lyster, det gjør han.
13Mais sa résolution est arrêtée; qui s'y opposera? Ce que son âme désire, il l'exécute.
14For han fullbyrder det han har fastsatt for mig, og av sådant er det meget hos ham.
14Il accomplira donc ses desseins à mon égard, Et il en concevra bien d'autres encore.
15Derfor reddes jeg for ham; tenker jeg på det*, så bever jeg for ham. / {* JBS 23, 14.}
15Voilà pourquoi sa présence m'épouvante; Quand j'y pense, j'ai peur de lui.
16Og Gud har knekket mitt mot, og den Allmektige har forferdet mig,
16Dieu a brisé mon courage, Le Tout-Puissant m'a rempli d'effroi.
17fordi jeg ikke blev rykket bort før mørket kom, og fordi han ikke skjulte ulykkens natt for mig.
17Car ce ne sont pas les ténèbres qui m'anéantissent, Ce n'est pas l'obscurité dont je suis couvert.