¹Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

¹Og Job hélt áfram að flytja ræðu sína og mælti:

²Så sant Gud lever, som har tatt min rett fra mig, den Allmektige, som har voldt mig bitter sorg

²Svo sannarlega sem Guð lifir, sá er svipt hefir mig rétti mínum, og hinn Almáttki, er hryggt hefir sálu mína:

³- for ennu er hele mitt livspust i mig og den Allmektiges ånde i min nese - :

³meðan lífsönd er í mér og andi Guðs í nösum mínum,

⁴Mine leber taler ikke urett, og min tunge taler ikke svik.

⁴skulu varir mínar ekki tala ranglæti og tunga mín ekki mæla svik.

⁵Det være langt fra mig å gi eder rett! Inntil jeg opgir ånden, lar jeg ikke min brødefrihet tas fra mig.

⁵Fjarri sé mér að játa, að þér hafið rétt að mæla. Þar til er ég gef upp andann, læt ég ekki taka frá mér sakleysi mitt.

⁶Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke; mitt hjerte laster mig ikke for nogen av mine dager.

⁶Ég held fast í réttlæti mitt og sleppi því ekki, hjarta mitt átelur mig ekki fyrir neinn daga minna.

⁷La min fiende stå der som en ugudelig, og min motstander som en urettferdig!

⁷Fyrir óvini mínum fari eins og hinum óguðlega og fyrir mótstöðumanni mínum eins og hinum rangláta.

⁸For hvad håp har den gudløse, når Gud avskjærer hans liv, når han tar hans sjel fra ham?

⁸Því að hvaða von hefir guðlaus maður, þegar skorið er á þráðinn, þá er Guð hrífur burt líf hans?

⁹Hører vel Gud hans skrik når trengsel kommer over ham?

⁹Ætli Guð heyri óp hans, þá er neyð kemur yfir hann?

¹⁰Eller kan han glede sig i den Allmektige, kan han påkalle Gud til enhver tid?

¹⁰Eða getur hann haft yndi af hinum Almáttka, hrópað til Guðs, hvenær sem vera skal?

¹¹Jeg vil lære eder om Guds hånd; jeg vil ikke dølge hvad den Allmektige har i sinne.

¹¹Ég vil fræða yður um hönd Guðs, eigi leyna því, er hinn Almáttki hefir í hyggju.

¹²I har jo alle selv sett det; hvorfor fører I da så tom en tale?

¹²Sjá, þér hafið allir séð það sjálfir, hví farið þér þá með slíka heimsku?

¹³Dette er det ugudelige menneskes lodd hos Gud og den arv som voldsmennene får av den Allmektige:

¹³Þetta er hlutskipti óguðlegs manns hjá Guði, arfleifð ofbeldismanns, sú er hann fær frá hinum Almáttka:

¹⁴Får han mange barn, så er de hjemfalt til sverdet; hans ætlinger får ikke brød å mette sig med.

¹⁴Eignist hann mörg börn, þá er það handa sverðinu, og afkvæmi hans mettast eigi af brauði.

¹⁵De av dem som slipper unda, legges i graven ved pest, og enkene holder ikke sørgefest over dem.

¹⁵Þeir af fólki hans er af komast, verða jarðaðir af drepsóttinni, og ekkjur þeirra halda engan harmagrát.

¹⁶Når han dynger op sølv som støv og samler sig klær som lere,

¹⁶Þegar hann hrúgar saman silfri eins og sandi og hleður saman klæðum sem leir,

¹⁷så blir det de rettferdige som klær sig med det han har samlet, og sølvet skal de skyldfrie dele.

¹⁷þá hleður hann þeim saman, en hinn réttláti klæðist þeim, og silfrinu deilir hinn saklausi.

¹⁸Som møllet har han bygget sitt hus og som den hytte en markvokter lager sig.

¹⁸Hann hefir byggt hús sitt eins og köngulló og svo sem skála, er varðmaður reisir sér.

¹⁹Rik legger han sig, og intet er tatt bort; han slår sine øine op, og det* er der ikke. / {* det han eide.}

¹⁹Ríkur leggst hann til hvíldar _ hann gjörir það eigi oftar, hann lýkur upp augunum, og þá er allt farið.

²⁰Som en vannflom innhenter redsler ham, om natten fører en storm ham bort.

²⁰Skelfingar ná honum eins og vatnaflaumur, um nótt hrífur stormurinn hann burt.

²¹Østenvinden løfter ham op, så han farer avsted, og den blåser ham bort fra hans sted.

²¹Austanvindurinn hefur hann á loft, svo að hann þýtur áfram, og feykir honum burt af stað hans.

²²Gud skyter sine piler mot ham og sparer ham ikke; for hans hånd flyr han i hast.

²²Vægðarlaust sendir hann skeyti sín á hann, fyrir hendi hans flýr hann í skyndi _þá skella menn saman lófum yfir honum og blístra hann burt frá bústað hans.

²³Folk klapper i hendene og håner ham og piper ham bort fra hans sted.

²³þá skella menn saman lófum yfir honum og blístra hann burt frá bústað hans.