1Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
1Og Job hélt áfram að flytja ræðu sína og mælti:
2Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
2Ó að mér liði eins og forðum daga, eins og þá er Guð varðveitti mig,
3da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
3þá er lampi hans skein yfir höfði mér, og ég gekk við ljós hans í myrkrinu,
4slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
4eins og þá er ég var á sumri ævi minnar, þá er vinátta Guðs var yfir tjaldi mínu,
5da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
5þá er hinn Almáttki var enn með mér og börn mín hringinn í kringum mig,
6da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
6þá er ég óð í rjóma, og olífuolían rann í lækjum úr klettinum hjá mér,
7Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
7þá er ég gekk út í borgarhliðið, upp í borgina, bjó mér sæti á torginu.
8da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
8Þegar sveinarnir sáu mig, földu þeir sig, og öldungarnir risu úr sæti og stóðu.
9høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
9Höfðingjarnir hættu að tala og lögðu hönd á munn sér.
10de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
10Rödd tignarmannanna þagnaði, og tunga þeirra loddi við góminn.
11Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
11Því að ef eyra heyrði, taldi það mig sælan, og ef auga sá, bar það mér vitni.
12For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
12Því að ég bjargaði bágstöddum, sem hrópuðu á hjálp, og munaðarleysingjum, sem enga aðstoð áttu.
13Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
13Blessunarósk aumingjans kom yfir mig, og hjarta ekkjunnar fyllti ég fögnuði.
14Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
14Ég íklæddist réttlætinu, og það íklæddist mér, ráðvendni mín var mér sem skikkja og vefjarhöttur.
15Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
15Ég var auga hins blinda og fótur hins halta.
16En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
16Ég var faðir hinna snauðu, og málefni þess, sem ég eigi þekkti, rannsakaði ég.
17Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
17Ég braut jaxlana í hinum rangláta og reif bráðina úr tönnum hans.
18Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
18Þá hugsaði ég: ,,Í hreiðri mínu mun ég gefa upp andann og lifa langa ævi, eins og Fönix-fuglinn.
19Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
19Rót mín er opin fyrir vatninu, og döggin hefir náttstað á greinum mínum.
20Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
20Heiður minn er æ nýr hjá mér, og bogi minn yngist upp í hendi minni.``
21Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
21Þeir hlustuðu á mig og biðu og hlýddu þegjandi á tillögu mína.
22Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
22Þá er ég hafði talað, tóku þeir eigi aftur til máls, og ræða mín draup niður á þá.
23De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
23Þeir biðu mín eins og regns, og opnuðu munn sinn, eins og von væri á vorskúr.
24Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
24Ég brosti til þeirra, þegar þeim féllst hugur, og ljós auglitis míns gjörðu þeir aldrei dapurt.Fús lagði ég leið til þeirra og sat þar efstur, sat þar sem konungur umkringdur af hersveit sinni, eins og huggari harmþrunginna.
25Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
25Fús lagði ég leið til þeirra og sat þar efstur, sat þar sem konungur umkringdur af hersveit sinni, eins og huggari harmþrunginna.