¹Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

¹En nú hlæja þeir að mér, sem yngri eru en ég, mundi ég þó ekki hafa virt feður þeirra þess að setja þá hjá fjárhundum mínum.

²Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

²Hvað hefði og kraftur handa þeirra stoðað mig, þar sem þeir aldrei verða fullþroska?

³De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

³Þeir eru örmagna af skorti og hungri, naga þurrt landið, sem í gær var auðn og eyðimörk.

⁴de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

⁴Þeir reyta hrímblöðku hjá runnunum, og gýfilrætur er fæða þeirra.

⁵Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

⁵Þeir eru flæmdir úr félagi manna, menn æpa að þeim eins og að þjóf,

⁶I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

⁶svo að þeir verða að hafast við í hræðilegum gjám, í jarðholum og berghellum.

⁷Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

⁷Milli runnanna rymja þeir, og undir netlunum safnast þeir saman,

⁸barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

⁸guðlaust og ærulaust kyn, útreknir úr landinu.

⁹Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

⁹Og nú er ég orðinn þeim að háðkvæði og orðinn umtalsefni þeirra.

¹⁰De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

¹⁰Þeir hafa andstyggð á mér, koma ekki nærri mér og hlífast jafnvel ekki við að hrækja framan í mig.

¹¹for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

¹¹Þar sem Guð hefir leyst streng sinn og beygt mig, þá sleppa þeir og beislinu fram af sér gagnvart mér.

¹²Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

¹²Mér til hægri handar vex hyski þeirra upp, fótum mínum hrinda þeir frá sér og leggja glötunarbrautir sínar gegn mér.

¹³De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

¹³Þeir hafa rifið upp stig minn, að falli mínu styðja þeir, sem engan hjálparmann eiga.

¹⁴Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

¹⁴Þeir koma sem inn um vítt múrskarð, velta sér áfram innan um rústir.

¹⁵Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

¹⁵Skelfingar hafa snúist móti mér, tign mín er ofsótt eins og af stormi, og gæfa mín er horfin eins og ský.

¹⁶Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

¹⁶Og nú rennur sála mín sundur í tárum, eymdardagar halda mér föstum.

¹⁷Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

¹⁷Nóttin nístir bein mín, svo að þau losna frá mér, og hinar nagandi kvalir mínar hvílast ekki.

¹⁸Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

¹⁸Fyrir mikilleik máttar hans er klæðnaður minn aflagaður, hann lykur fast um mig, eins og hálsmál kyrtils míns.

¹⁹Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

¹⁹Guð hefir kastað mér ofan í saurinn, svo að ég er orðinn eins og mold og aska.

²⁰Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

²⁰Ég hrópa til þín, en þú svarar ekki, ég stend þarna, en þú starir á mig.

²¹Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

²¹Þú ert orðinn grimmur við mig, með krafti handar þinnar ofsækir þú mig.

²²Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

²²Þú lyftir mér upp á vindinn, lætur mig þeytast áfram, og þú lætur mig farast í stormgný.

²³for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

²³Því að ég veit, að þú vilt leiða mig til Heljar, í samkomustað allra þeirra er lifa.

²⁴Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

²⁴En _ rétta menn ekki út höndina, þegar allt hrynur? eða hrópa menn ekki á hjálp, þegar þeir eru að farast?

²⁵Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

²⁵Eða grét ég ekki yfir þeim, sem átti illa daga, og hryggðist ekki sál mín vegna fátæklingsins?

²⁶For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

²⁶Já, ég bjóst við góðu, en þá kom illt, vænti ljóss, en þá kom myrkur.

²⁷Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

²⁷Það sýður í innýflum mínum án afláts, eymdardagar eru yfir mig komnir.

²⁸Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

²⁸Svartur geng ég um, þó ekki af sólarhita, ég stend upp, í söfnuðinum hrópa ég á hjálp.

²⁹Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

²⁹Ég er orðinn bróðir sjakalanna og félagi strútsfuglanna.

³⁰Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

³⁰Hörund mitt er orðið svart og flagnar af mér, og bein mín eru brunnin af hita.Og fyrir því varð gígja mín að gráti og hjarðpípa mín að harmakveini.

³¹Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.

³¹Og fyrir því varð gígja mín að gráti og hjarðpípa mín að harmakveini.