¹Og Elihu blev ved og sa:

¹Og Elíhú hélt áfram og sagði:

²Vent litt på mig, så jeg kan få sagt dig min mening! For ennu er der noget å si til forsvar for Gud.

²Haf þolinmæði við mig enn stutta stund, að ég megi fræða þig, því að enn má margt segja Guði til varnar.

³Jeg vil hente min kunnskap langt borte fra, og jeg vil vise at min skaper har rett.

³Ég ætla að sækja þekking mína langar leiðir og sanna, að skapari minn hafi á réttu að standa.

⁴For sannelig, mine ord er ikke falske; en mann med fullkommen kunnskap har du for dig.

⁴Því að vissulega fer ég eigi með ósannindi, maður með fullkominni þekking stendur frammi fyrir þér.

⁵Se, Gud er sterk, men han akter ikke nogen ringe; han er sterk i forstandens kraft.

⁵Sjá, Guð er voldugur, þó fyrirlítur hann engan, voldugur að andans krafti.

⁶Han lar ikke en ugudelig leve, og de undertrykte hjelper han til deres rett.

⁶Hann viðheldur ekki lífi hins óguðlega, en veitir hinum voluðu rétt þeirra.

⁷Han tar ikke sine øine fra de rettferdige, og hos konger på tronen lar han dem sitte all deres tid høit hedret.

⁷Hann hefir ekki augun af hinum réttláta, og hjá konungum í hásætinu lætur hann þá sitja að eilífu, til þess að þeir séu hátt upp hafnir.

⁸Og om de blir bundet med lenker og fanget i ulykkens snarer,

⁸Og þótt þeir verði viðjum reyrðir, veiddir í snörur eymdarinnar,

⁹så vil han dermed foreholde dem deres gjerninger, deres synder, at de viste sig gjenstridige,

⁹og hann setur þeim fyrir sjónir gjörðir þeirra og afbrot þeirra að þeir breyttu drambsamlega,

¹⁰og åpne deres øre for advarselen og formane dem til å vende om fra det onde.

¹⁰og hann opnar eyru þeirra fyrir umvönduninni og segir að þeir skuli snúa sér frá ranglæti, _

¹¹Om de da hører og tjener ham, så får de leve sine dager i lykke og sine år i herlighet og glede.

¹¹ef þeir þá hlýða og þjóna honum, þá eyða þeir dögum sínum í velgengni og árum sínum í unaði.

¹²Hører de ikke, da skal de gjennembores av spydet og omkomme i sin uforstand.

¹²En hlýði þeir ekki, þá farast þeir fyrir skotvopnum, gefa upp andann í vanhyggju sinni.

¹³Men mennesker med gudløst sinn huser vrede; de roper ikke til Gud når han legger dem i bånd*. / {* JBS 36, 8.}

¹³Því að vonskufullir í hjarta ala þeir með sér reiði, hrópa eigi á hjálp, þegar hann fjötrar þá.

¹⁴De dør i ungdommen, og deres liv ender som tempel-bolernes*. / {* 1KG 14, 24.}

¹⁴Önd þeirra deyr í æskublóma og líf þeirra eins og hórsveina.

¹⁵Han frelser de ulykkelige ved deres ulykke og åpner deres øre ved trengselen.

¹⁵En hann frelsar hinn bágstadda með bágindum hans og opnar eyru þeirra með þrengingunni.

¹⁶Også dig lokker han ut av trengselens svelg til en åpen plass hvor det ikke er trangt; og ditt bord skal være fullt av fete retter.

¹⁶Einnig þig ginnir hann út úr gini neyðarinnar út á víðlendi, þar sem engin þrengsli eru, og það sem kemur á borð þitt, er fullt af feiti.

¹⁷Men er du full av den ugudeliges brøde, så skal brøde og dom følges at.

¹⁷En ef þú vinnur til dóms hins óguðlega, þá munu dómur og réttur hremma þig.

¹⁸La bare ikke vrede lokke dig til spott, og la ikke den store bot* lokke dig på avvei! / {* d.e. den store trengsel Gud har pålagt dig for dine synders skyld.}

¹⁸Lát því eigi reiðina ginna þig til spotts, og lát eigi stærð lausnargjaldsins tæla þig.

¹⁹Kan vel ditt skrik fri dig ut av trengsel, og kan vel alt ditt strev og slit utrette det?

¹⁹Mun hróp þitt koma þér úr nauðunum eða nokkur áreynsla krafta þinna?

²⁰Stund ikke efter natten, den natt da hele folkeslag blåses bort fra sitt sted!

²⁰Þráðu eigi nóttina, þá er þjóðir sópast burt af stöðvum sínum.

²¹Vokt dig, vend dig ikke til synd! For det har du mere lyst til enn til å lide.

²¹Gæt þín, snú þér eigi að ranglæti, því að það kýst þú heldur en að líða.

²²Se, Gud er ophøiet i sin kraft; hvem er en læremester som han?

²²Sjá, Guð er háleitur í framkvæmdum máttar síns, hver er slíkur kennari sem hann?

²³Hvem har foreskrevet ham hans vei, og hvem kan si: Du gjorde urett?

²³Hver hefir fyrirskipað honum veg hans, og hver dirfist að segja: ,,Þú hefir gjört rangt``?

²⁴Kom i hu at du ophøier hans gjerning, den som menneskene har sunget om!

²⁴Minnstu þess, að þú vegsamir verk hans, það er mennirnir syngja um lofkvæði.

²⁵All verden ser på den med lyst; menneskene skuer den langt borte fra.

²⁵Allir menn horfa með fögnuði á það, dauðlegur maðurinn lítur það úr fjarska.

²⁶Se, Gud er stor, og vi forstår ham ikke; hans års tall er uutgrundelig;

²⁶Já, Guð er mikill og vér þekkjum hann ekki, tala ára hans órannsakanleg.

²⁷han drar vanndråper op til sig, og av tåken siler regnet ned;

²⁷Því að hann dregur upp vatnsdropana og lætur ýra úr þoku sinni,

²⁸fra skyene strømmer det og drypper ned over mange mennesker.

²⁸regnið, sem skýin láta niður streyma, drjúpa yfir marga menn.

²⁹Kan også nogen forstå hvorledes skyene breder sig ut, hvorledes det braker fra hans telt*? / {* d.e. skyene.}

²⁹Og hver skilur útbreiðslu skýjanna og dunurnar í tjaldi hans?

³⁰Se, han breder ut sitt lys omkring sig og dekker det med havets røtter.* / {* d.e. skyer som stiger op av havets dyp.}

³⁰Sjá, hann breiðir ljós sitt út kringum sig og hylur djúp hafsins.

³¹For således straffer han folkeslag, men gir også føde i overflod.

³¹Því að með því dæmir hann þjóðirnar, með því veitir hann fæðu í ríkum mæli.

³²Han dekker sine hender med lys og byder det å fare ut mot fienden.

³²Hendur sínar hylur hann ljósi og býður því út gegn fjandmanni sínum.Þruma hans boðar komu hans, hans sem lætur reiði sína geisa gegn ranglætinu.

³³Hans tordenbrak bærer bud om ham; endog feet varsler når han rykker frem.

³³Þruma hans boðar komu hans, hans sem lætur reiði sína geisa gegn ranglætinu.