¹Ja, over dette forferdes mitt hjerte og hopper i mitt bryst.

¹Já, yfir þessu titrar hjarta mitt og hrökkur upp úr stað sínum.

²Hør, hør braket av hans røst og det drønn som går ut av hans munn!

²Heyrið, heyrið drunur raddar hans og hvininn, sem út fer af munni hans.

³Under hele himmelen lar han det fare, og han sender sitt lys til jordens ytterste ender.

³Undir öllum himninum lætur hann eldinguna þjóta og leiftur sitt út á jaðra jarðarinnar.

⁴Efterpå brøler røsten, han tordner med sin veldige røst; han holder ikke lynene tilbake når hans røst lar sig høre.

⁴Á eftir því kemur öskrandi skrugga, hann þrumar með sinni tignarlegu raust og heldur eldingunum ekki aftur, þá er raust hans lætur til sín heyra.

⁵Gud tordner underfullt med sin røst; han gjør storverk, og vi forstår dem ikke.

⁵Guð þrumar undursamlega með raust sinni, hann sem gjörir mikla hluti, er vér eigi skiljum.

⁶Han sier til sneen: Fall til jorden! - og likeså til skyllregnet, sitt sterke skyllregn.

⁶Því að hann segir við snjóinn: ,,Fall þú á jörðina,`` og eins við hellirigninguna og hennar dynjandi helliskúrir.

⁷Hvert menneskes hånd forsegler han*, forat alle mennesker som han har skapt, må komme til å kjenne ham. / {* d.e. han gjør det umulig for mennesket å utføre sitt arbeid på marken.}

⁷Hann innsiglar hönd sérhvers manns, til þess að allir menn viðurkenni verk hans.

⁸Da går de ville dyr inn i sine huler, og de holder sig i sine hi.

⁸Þá fara villidýrin í fylgsni sín og hvílast í bælum sínum.

⁹Fra Sydens innerste kammer kommer storm, og med nordenvinden kommer kulde.

⁹Stormurinn kemur úr forðabúrinu og kuldinn af norðanvindunum.

¹⁰Av Guds ånde kommer is, og brede vann bindes.

¹⁰Fyrir andgust Guðs verður ísinn til, og víð vötnin eru lögð í læðing.

¹¹Med væte fyller han skyen, og han spreder sine lynskyer,

¹¹Hann hleður skýin vætu, tvístrar leifturskýi sínu víðsvegar.

¹²og de svinger hit og dit, efter som han leder dem, forat de skal utføre alt det han byder dem, over den vide jord;

¹²En það snýst í allar áttir, eftir því sem hann leiðir það, til þess að það framkvæmi allt það er hann býður því, á yfirborði allrar jarðarinnar.

¹³enten til tukt, når det er til gagn for hans jord, eller til velsignelse lar han dem komme.

¹³Hann lætur því ljósta niður, hvort sem það er til hirtingar eða til að vökva jörðina eða til að blessa hana.

¹⁴Vend ditt øre til dette, Job! Stå stille og gi akt på Guds under!

¹⁴Hlýð þú á þetta, Job, stattu kyrr og gef gaum að dásemdum Guðs.

¹⁵Forstår du hvorledes Gud styrer dem og lar sine skyers lyn blinke frem?

¹⁵Skilur þú, hvernig Guð felur þeim hlutverk þeirra og lætur leiftur skýja sinna skína?

¹⁶Forstår du hvorledes skyene svever om i luften, forstår du den Allvitendes under,

¹⁶Skilur þú, hvernig skýin svífa, dásemdir hans, sem fullkominn er að vísdómi,

¹⁷du hvis klær blir varme når jorden ligger og dormer i sønnenvind?

¹⁷þú, sem fötin hitna á, þá er jörðin mókir í sunnanmollu?

¹⁸Kan du med ham spenne ut himmelen, så fast som et speil av støpt metall?

¹⁸Þenur þú út með honum heiðhimininn, sem fastur er eins og steyptur spegill?

¹⁹Lær oss hvad vi skal si til ham! Vi kan ikke fremføre noget for bare mørke.

¹⁹Kenn oss, hvað vér eigum að segja við hann! Vér megnum ekkert fram að færa fyrir myrkri.

²⁰Skal det fortelles ham at jeg vil tale med ham? Har nogen sagt at han ønsker sin egen undergang?

²⁰Á að segja honum, að ég ætli að tala? Eða hefir nokkur sagt, að hann óski að verða gjöreyddur?

²¹Og nu, menneskene ser ikke lyset, enda det skinner klart på himmelen, og en vind er faret frem og har renset den.

²¹Og nú sjá menn að sönnu ekki ljósið, sem skín skært að skýjabaki, en vindurinn þýtur áfram og sópar skýjunum burt.

²²Fra Norden kommer gull; om Gud er der en forferdende herlighet.

²²Gullið kemur úr norðri, um Guð lykur ógurlegur ljómi.

²³Den Allmektige finner vi ikke, han som er så stor i makt; men retten og den strenge rettferdighet krenker han ikke.

²³Vér náum eigi til hins Almáttka, til hans, sem er mikill að mætti. En réttinn og hið fulla réttlæti vanrækir hann ekki.Fyrir því óttast mennirnir hann, en hann lítur ekki við neinum sjálfbirgingum.

²⁴Derfor frykter menneskene ham; men han enser ikke nogen selvklok mann.

²⁴Fyrir því óttast mennirnir hann, en hann lítur ekki við neinum sjálfbirgingum.