¹Jager du rov for løvinnen, og metter du de grådige ungløver,

¹Veist þú tímann, nær steingeiturnar bera? Gefur þú gaum að fæðingarhríðum hindanna?

²når de dukker sig ned i sine huler og ligger på lur i krattet?

²Telur þú mánuðina, sem þær ganga með, og veist þú tímann, nær þær bera?

³Hvem lar ravnen finne sin mat, når dens unger skriker til Gud og farer hit og dit uten føde?

³Þær leggjast á knén, fæða kálfa sína, þær losna fljótt við kvalir sínar.

⁴Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?

⁴Kálfar þeirra verða sterkir, vaxa í haganum, fara burt og koma ekki aftur til þeirra.

⁵Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?

⁵Hver hefir látið skógarasnann ganga lausan og hver hefir leyst fjötra villiasnans,

⁶De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.

⁶sem ég hefi gefið eyðivelli að bústað og saltsléttu að heimkynni?

⁷Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.

⁷Hann hlær að hávaða borgarinnar, hann heyrir ekki köll rekstrarmannsins.

⁸Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,

⁸Það sem hann leitar uppi á fjöllunum, er haglendi hans, og öllu því sem grænt er, sækist hann eftir.

⁹det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?

⁹Mun vísundurinn vera fús til að þjóna þér eða mun hann standa um nætur við stall þinn?

¹⁰Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.

¹⁰Getur þú bundið vísundinn með bandinu við plógfarið eða mun hann herfa dalgrundirnar á eftir þér?

¹¹Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.

¹¹Reiðir þú þig á hann, af því að kraftur hans er mikill, og trúir þú honum fyrir arði þínum?

¹²Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?

¹²Treystir þú honum til að flytja sáð þitt heim og til að safna því á þreskivöll þinn?

¹³Kan du binde villoksen med rep til furen*? Vil den harve dalene efter dig? / {* d.e. tvinge den til å følge plogfuren.}

¹³Strúthænan baðar glaðlega vængjunum, en er nokkurt ástríki í þeim vængjum og flugfjöðrum?

¹⁴Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?

¹⁴Nei, hún fær jörðinni egg sín og lætur þau hitna í moldinni

¹⁵Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?

¹⁵og gleymir, að fótur getur brotið þau og dýr merkurinnar troðið þau sundur.

¹⁶Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?

¹⁶Hún er hörð við unga sína, eins og hún ætti þá ekki, þótt fyrirhöfn hennar sé árangurslaus, þá er hún laus við ótta,

¹⁷Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,

¹⁷því að Guð synjaði henni um visku og veitti henni enga hlutdeild í hyggindum.

¹⁸og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.

¹⁸En þegar hún sveiflar sér í loft upp, þá hlær hún að hestinum og þeim sem á honum situr.

¹⁹Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.

¹⁹Gefur þú hestinum styrkleika, klæðir þú makka hans flaksandi faxi?

²⁰For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.

²⁰Lætur þú hann stökkva eins og engisprettu? Fagurlega frýsar hann, en hræðilega!

²¹Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.

²¹Hann krafsar upp grundina og kætist af styrkleikanum, hann fer út á móti hertygjunum.

²²Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?

²²Hann hlær að hræðslunni og skelfist ekki og hopar ekki fyrir sverðinu.

²³Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.

²³Á baki hans glamrar í örvamælinum, spjót og lensa leiftra.

²⁴Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.

²⁴Með hávaða og harki hendist hann yfir jörðina og eigi verður honum haldið, þá er lúðurinn gellur.

²⁵Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.

²⁵Í hvert sinn er lúðurinn gellur, hvíar hann, og langar leiðir nasar hann bardagann, þrumurödd fyrirliðanna og herópið.

²⁶Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.

²⁶Er það fyrir þín hyggindi að haukurinn lyftir flugfjöðrunum, breiðir út vængi sína í suðurátt?

²⁷Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.

²⁷Er það eftir þinni skipun að örninn flýgur svo hátt og byggir hreiður sitt hátt uppi?

²⁸Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.

²⁸Á klettunum á hann sér býli og ból, á klettasnösum og fjallatindum.

²⁹Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?

²⁹Þaðan skyggnist hann að æti, augu hans sjá langar leiðir.Og ungar hans svelgja blóð, og hvar sem vegnir menn liggja, þar er hann.

³⁰Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?

³⁰Og ungar hans svelgja blóð, og hvar sem vegnir menn liggja, þar er hann.

³¹Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.

³²Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.

³³Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.

³⁴Og Herren blev ved å svare Job og sa:

³⁵Vil du som klandrer den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, må svare på dette!

³⁶Da svarte Job Herren og sa:

³⁷Nei, jeg er for ringe; hvad skulde jeg svare dig? Jeg legger min hånd på min munn.

³⁸En gang har jeg talt, men jeg tar ikke mere til orde - ja to ganger, men jeg gjør det ikke mere.