1Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
1L’anima mia prova disgusto della vita; vo’ dar libero corso al mio lamento, vo’ parlar nell’amarezza dell’anima mia!
2Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
2Io dirò a Dio: "Non mi condannare! Fammi sapere perché contendi meco!"
3Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
3Ti par egli ben fatto d’opprimere, di sprezzare l’opera delle tue mani e di favorire i disegni de’ malvagi?
4Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
4Hai tu occhi di carne? Vedi tu come vede l’uomo?
5Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
5I tuoi giorni son essi come i giorni del mortale, i tuoi anni son essi come gli anni degli umani,
6siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
6che tu investighi tanto la mia iniquità, che t’informi così del mio peccato,
7enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
7pur sapendo ch’io non son colpevole, e che non v’è chi mi liberi dalla tua mano?
8Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
8Le tue mani m’hanno formato m’hanno fatto tutto quanto… e tu mi distruggi!
9Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
9Deh, ricordati che m’hai plasmato come argilla… e tu mi fai ritornare in polvere!
10Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
10Non m’hai tu colato come il latte e fatto rapprender come il cacio?
11Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
11Tu m’hai rivestito di pelle e di carne, e m’hai intessuto d’ossa e di nervi.
12Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
12Mi sei stato largo di vita e di grazia, la tua provvidenza ha vegliato sul mio spirito,
13Og dette* gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne: / {* det som opregnes JBS 10, 14 fg.}
13ed ecco quello che nascondevi in cuore! Sì, lo so, questo meditavi:
14Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
14se avessi peccato, l’avresti ben tenuto a mente, e non m’avresti assolto dalla mia iniquità.
15var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
15Se fossi stato malvagio, guai a me! Se giusto, non avrei osato alzar la fronte, sazio d’ignominia, spettatore della mia miseria.
16og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
16Se l’avessi alzata, m’avresti dato la caccia come ad un leone e contro di me avresti rinnovato le tue maraviglie;
17du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
17m’avresti messo a fronte nuovi testimoni, e avresti raddoppiato il tuo sdegno contro di me; legioni su legioni m’avrebbero assalito.
18Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
18E allora, perché m’hai tratto dal seno di mia madre? Sarei spirato senza che occhio mi vedesse!
19jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
19Sarei stato come se non fossi mai esistito, m’avrebbero portato dal seno materno alla tomba!
20Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
20Non son forse pochi i giorni che mi restano? Cessi egli dunque, mi lasci stare, ond’io mi rassereni un poco,
21før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
21prima ch’io me ne vada, per non più tornare, nella terra delle tenebre e dell’ombra di morte:
22et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!
22terra oscura come notte profonda, ove regnano l’ombra di morte ed il caos, il cui chiarore è come notte oscura".