¹Da tok Job til orde og sa:

¹Allora Giobbe rispose e disse:

²Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?

²"Sì, certo, io so ch’egli e così; e come sarebbe il mortale giusto davanti a Dio?

³Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.

³Se all’uomo piacesse di piatir con Dio, non potrebbe rispondergli sovra un punto fra mille.

⁴Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,

⁴Dio è savio di cuore, è grande in potenza; chi gli ha tenuto fronte e se n’è trovato bene?

⁵han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,

⁵Egli trasporta le montagne senza che se ne avvedano, nel suo furore le sconvolge.

⁶som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,

⁶Egli scuote la terra dalle sue basi, e le sue colonne tremano.

⁷som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,

⁷Comanda al sole, ed esso non si leva; mette un sigillo sulle stelle.

⁸som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,

⁸Da solo spiega i cieli, e cammina sulle più alte onde del mare.

⁹som har skapt Bjørnen*, Orion* og Syvstjernen* og Sydens stjernekammere, / {* forskjellige stjernebilleder, JBS 38, 31 fg. AMO 5, 8.}

⁹E’ il creatore dell’Orsa, d’Orione, delle Pleiadi, e delle misteriose regioni del cielo australe.

¹⁰som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?

¹⁰Egli fa cose grandi e imperscrutabili, maraviglie senza numero.

¹¹Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.

¹¹Ecco, ei mi passa vicino, ed io nol veggo; mi scivola daccanto e non me n’accorgo.

¹²Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?

¹²Ecco afferra la preda, e chi si opporrà? Chi oserà dirgli: "Che fai?"

¹³Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.

¹³Iddio non ritira la sua collera; sotto di lui si curvano i campioni della superbia.

¹⁴Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,

¹⁴E io, come farei a rispondergli, a sceglier le mie parole per discuter con lui?

¹⁵jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!

¹⁵Avessi anche ragione, non gli replicherei, ma chiederei mercé al mio giudice.

¹⁶Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,

¹⁶S’io lo invocassi ed egli mi rispondesse, non però crederei che avesse dato ascolto alla mia voce;

¹⁷han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,

¹⁷egli che mi piomba addosso dal seno della tempesta, che moltiplica senza motivo le mie piaghe,

¹⁸som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.

¹⁸che non mi lascia riprender fiato, e mi sazia d’amarezza.

¹⁹Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?

¹⁹Se si tratta di forza, ecco, egli è potente; se di diritto, ei dice: "Chi mi fisserà un giorno per comparire"?

²⁰Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.

²⁰Fossi pur giusto, la mia bocca stessa mi condannerebbe; fossi pure integro, essa mi farebbe dichiarar perverso.

²¹Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.

²¹Integro! Sì, lo sono! di me non mi preme, io disprezzo la vita!

²²Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.

²²Per me è tutt’uno! perciò dico: "Egli distrugge ugualmente l’integro ed il malvagio.

²³Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.

²³Se un flagello, a un tratto, semina la morte, egli ride dello sgomento degli innocenti.

²⁴Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn*. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da? / {* så de ikke kan skjelne rett fra urett.}

²⁴La terra è data in balìa dei malvagi; ei vela gli occhi ai giudici di essa; se non è lui, chi è dunque"?

²⁵Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;

²⁵E i miei giorni se ne vanno più veloci d’un corriere; fuggono via senz’aver visto il bene;

²⁶de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.

²⁶passan rapidi come navicelle di giunchi, come l’aquila che piomba sulla preda.

²⁷Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,

²⁷Se dico: "Voglio dimenticare il mio lamento, deporre quest’aria triste e rasserenarmi",

²⁸da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.

²⁸sono spaventato di tutti i miei dolori, so che non mi terrai per innocente.

²⁹Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?

²⁹Io sarò condannato; perché dunque affaticarmi invano?

³⁰Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,

³⁰Quand’anche mi lavassi con la neve e mi nettassi le mani col sapone,

³¹da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.

³¹tu mi tufferesti nel fango d’una fossa, le mie vesti stesse m’avrebbero in orrore.

³²For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;

³²Dio non è un uomo come me, perch’io gli risponda e che possiam comparire in giudizio assieme.

³³det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.

³³Non c’è fra noi un arbitro, che posi la mano su tutti e due!

³⁴Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!

³⁴Ritiri Iddio d’addosso a me la sua verga; cessi dallo spaventarmi il suo terrore;

³⁵Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik* er jeg ikke, det vet jeg med mig selv. / {* d.e. slik at jeg skulde reddes for ham.}

³⁵allora io parlerò senza temerlo, giacché sento di non essere quel colpevole che sembro.