1Da tok Job til orde og sa:
1Allora Giobbe rispose e disse:
2Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
2"Fino a quando affliggerete l’anima mia e mi tormenterete coi vostri discorsi?
3Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
3Son già dieci volte che m’insultate, e non vi vergognate di malmenarmi.
4Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
4Dato pure ch’io abbia errato, il mio errore concerne me solo.
5Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
5Ma se proprio volete insuperbire contro di me e rimproverarmi la vergogna in cui mi trovo,
6Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
6allora sappiatelo: chi m’ha fatto torto e m’ha avvolto nelle sue reti è Dio.
7Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
7Ecco, io grido: "Violenza!" e nessuno risponde; imploro aiuto, ma non c’è giustizia!
8Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
8Dio m’ha sbarrato la via e non posso passare, ha coperto di tenebre il mio cammino.
9Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
9M’ha spogliato della mia gloria, m’ha tolto dal capo la corona.
10Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
10M’ha demolito a brano a brano, e io me ne vo! ha sradicata come un albero la mia speranza.
11Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
11Ha acceso l’ira sua contro di me, e m’ha considerato come suo nemico.
12Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
12Le sue schiere son venute tutte insieme, si sono spianata la via fino a me, han posto il campo intorno alla mia tenda.
13Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
13Egli ha allontanato da me i miei fratelli, i miei conoscenti si son del tutto alienati da me.
14Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
14M’hanno abbandonato i miei parenti, gl’intimi miei m’hanno dimenticato.
15Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
15I miei domestici e le mie serve mi trattan da straniero; agli occhi loro io sono un estraneo.
16Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
16Chiamo il mio servo, e non risponde, devo supplicarlo con la mia bocca.
17Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
17Il mio fiato ripugna alla mia moglie, faccio pietà a chi nacque dal seno di mia madre.
18Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
18Perfino i bimbi mi sprezzano; se cerco d’alzarmi mi scherniscono.
19Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
19Tutti gli amici più stretti m’hanno in orrore, e quelli che amavo mi si son vòlti contro.
20Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
20Le mie ossa stanno attaccate alla mia pelle, alla mia carne, non m’è rimasto che la pelle de’ denti.
21Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
21Pietà, pietà di me, voi, miei amici! ché la man di Dio m’ha colpito.
22Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
22Perché perseguitarmi come fa Dio? Perché non siete mai sazi della mia carne?
23Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
23Oh se le mie parole fossero scritte! se fossero consegnate in un libro!
24ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
24se con lo scalpello di ferro e col piombo fossero incise nella roccia per sempre!…
25Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
25Ma io so che il mio Vindice vive, e che alla fine si leverà sulla polvere.
26Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
26E quando, dopo la mia pelle, sarà distrutto questo corpo, senza la mia carne, vedrò Iddio.
27han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv*. / {* av lengsel herefter, 2KO 5, 2.}
27Io lo vedrò a me favorevole; lo contempleranno gli occhi miei, non quelli d’un altro… il cuore, dalla brama, mi si strugge in seno!
28Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -
28Se voi dite: Come lo perseguiteremo, come troveremo in lui la causa prima dei suoi mali?
29så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.
29Temete per voi stessi la spada, ché furiosi sono i castighi della spada affinché sappiate che v’è una giustizia".