¹Da tok Job til orde og sa:

¹Allora Giobbe rispose e disse:

²Hør aktsomt på mitt ord og la dette være den trøst I yder mig!

²"Porgete bene ascolto alle mie parole, e sia questa la consolazione che mi date.

³Tål mig, så jeg kan få tale, og når jeg har talt, kan du spotte.

³Sopportatemi, lasciate ch’io parli, e quando avrò parlato tu mi potrai deridere.

⁴Mon min klage gjelder et menneske? Eller hvorfor skulde min ånd ikke bli utålmodig?

⁴Mi lagno io forse d’un uomo? E come farei a non perder la pazienza?

⁵Vend eder til mig og bli forferdet og legg hånd på munn!

⁵Guardatemi, stupite, e mettetevi la mano sulla bocca.

⁶Kommer jeg det i hu, så forferdes jeg, og mitt kjød gripes av skjelving.

⁶Quando ci penso, ne sono smarrito, e la mia carne e presa da raccapriccio.

⁷Hvorfor blir de ugudelige i live, blir gamle og tiltar endog i velmakt?

⁷Perché mai vivono gli empi? Perché arrivano alla vecchiaia ed anche crescon di forze?

⁸De ser sine barn trives omkring sig, og sine efterkommere har de for sine øine.

⁸La loro progenie prospera, sotto ai loro sguardi, intorno ad essi, e i lor rampolli fioriscon sotto gli occhi loro.

⁹Deres hus er sikre mot redsler, og Guds ris kommer ikke over dem.

⁹La loro casa è in pace, al sicuro da spaventi, e la verga di Dio non li colpisce.

¹⁰Hans okse parrer sig og spiller ikke, hans ku kalver og kaster ikke i utide.

¹⁰Il loro toro monta e non falla, la loro vacca figlia senz’abortire.

¹¹De slipper sine barn ut som småfeet, og deres smågutter hopper omkring.

¹¹Mandan fuori come un gregge i loro piccini, e i loro figliuoli saltano e ballano.

¹²De synger til tromme og citar, og de gleder sig ved fløitens lyd.

¹²Cantano a suon di timpano e di cetra, e si rallegrano al suon della zampogna.

¹³De lever sine dager i lykke, og i et øieblikk farer de ned til dødsriket.

¹³Passano felici i loro giorni, poi scendono in un attimo nel soggiorno dei morti.

¹⁴Og dog sa de til Gud: Vik fra oss! Vi har ikke lyst til å kjenne dine veier.

¹⁴Eppure, diceano a Dio: "Ritirati da noi! Noi non ci curiamo di conoscer le tue vie!

¹⁵Hvad er den Allmektige, at vi skulde tjene ham, og hvad gagn skulde vi ha av å vende oss til ham med bønn?

¹⁵Che è l’Onnipotente perché lo serviamo? che guadagneremo a pregarlo?"

¹⁶Ja*, men deres lykke står ikke i deres egen hånd. - **De ugudeliges tanker er langt fra mine tanker. / {* vil I si.} / {** Her begynner Jobs svar.}

¹⁶Ecco, non hanno essi in mano la loro felicita? (lungi da me il consiglio degli empi!)

¹⁷Hvor ofte utslukkes vel de ugudeliges lampe, og hvor ofte hender det at ulykke kommer over dem? Hvor ofte tildeler han dem vel smerter i sin vrede?

¹⁷Quando avvien mai che la lucerna degli empi si spenga, che piombi loro addosso la ruina, e che Dio, nella sua ira, li retribuisca di pene?

¹⁸Hvor ofte blir de vel som strå for vinden, som agner stormen fører bort?

¹⁸Quando son essi mai come paglia al vento, come pula portata via dall’uragano?

¹⁹Men Gud* gjemmer hans straff til hans barn. - **Ja, men han burde straffe ham selv, så han fikk kjenne det. / {* vil I si.} / {** Dette er Jobs svar.}

¹⁹"Iddio", mi dite, "serba castigo pei figli dell’empio". Ma punisca lui stesso! che lo senta lui,

²⁰Med egne øine burde han få se sin undergang, og av den Allmektiges vrede burde han få drikke selv.

²⁰che vegga con gli occhi propri la sua ruina, e beva egli stesso l’ira dell’Onnipotente!

²¹For hvad bryr han sig om sitt hus efter sin død, når hans måneders tall er ute?

²¹E che importa all’empio della sua famiglia dopo di lui, quando il numero dei suoi mesi e ormai compiuto?

²²Vil nogen lære Gud visdom, han som dømmer de høieste*? / {* d.e. englene.}

²²S’insegnerà forse a Dio la scienza? a lui che giudica quelli di lassù?

²³Den ene dør midt i sin velmakt, helt trygg og rolig;

²³L’uno muore in mezzo al suo benessere, quand’è pienamente tranquillo e felice,

²⁴hans kar var fulle av melk, og margen i hans ben var saftfull.

²⁴ha i secchi pieni di latte, e fresco il midollo dell’ossa.

²⁵Den andre dør med sorg i hjertet og har aldri nytt nogen lykke.

²⁵L’altro muore con l’amarezza nell’anima, senz’aver mai gustato il bene.

²⁶Begge ligger de i støvet, og makk dekker dem.

²⁶Ambedue giacciono ugualmente nella polvere, e i vermi li ricoprono.

²⁷Se, jeg kjenner eders tanker og de onde råd hvormed I gjør urett mot mig;

²⁷Ah! li conosco i vostri pensieri, e i piani che formate per abbattermi!

²⁸for I sier: Hvor er tyrannens hus, og hvor er det telt de ugudelige bor i?

²⁸Voi dite: "E dov’è la casa del prepotente? dov’è la tenda che albergava gli empi?"

²⁹Har I aldri spurt dem som har faret vidt omkring? Og I vil vel ikke forkaste deres vidnesbyrd,

²⁹Non avete dunque interrogato quelli che hanno viaggiato? Voi non vorrete negare quello che attestano;

³⁰at den onde spares på ulykkens dag, på vredens dag føres han unda.

³⁰che, cioè, il malvagio è risparmiato nel dì della ruina, che nel giorno dell’ira egli sfugge.

³¹Hvem foreholder ham hans ferd like i hans ansikt? og når han gjør noget, hvem gjengjelder ham det?

³¹Chi gli rimprovera in faccia la sua condotta? Chi gli rende quel che ha fatto?

³²Til graven bæres han med ære, og over gravhaugen holder de vakt.

³²Egli è portato alla sepoltura con onore, e veglia egli stesso sulla sua tomba.

³³Søt er hans hvile i dalens muld, og alle mennesker vandrer i hans spor, og det er ikke tall på dem som har gått foran ham.

³³Lievi sono a lui le zolle della valle; dopo, tutta la gente segue le sue orme; e, anche prima, una folla immensa fu come lui.

³⁴Hvor kan I da trøste mig med så tom en trøst? Av eders svar blir det bare troløshet tilbake.

³⁴Perché dunque m’offrite consolazioni vane? Delle vostre risposte altro non resta che falsità".