¹Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

¹Giobbe riprese il suo discorso e disse:

²Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

²"Oh foss’io come ne’ mesi d’una volta, come ne’ giorni in cui Dio mi proteggeva,

³da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

³quando la sua lampada mi risplendeva sul capo, e alla sua luce io camminavo nelle tenebre!

⁴slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

⁴Oh fossi com’ero a’ giorni della mia maturità, quando Iddio vegliava amico sulla mia tenda,

⁵da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

⁵quando l’Onnipotente stava ancora meco, e avevo i miei figliuoli d’intorno;

⁶da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

⁶quando mi lavavo i piedi nel latte e dalla roccia mi fluivano ruscelli d’olio!

⁷Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

⁷Allorché uscivo per andare alla porta della città e mi facevo preparare il seggio sulla piazza,

⁸da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

⁸i giovani, al vedermi, si ritiravano, i vecchi s’alzavano e rimanevano in piedi;

⁹høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

⁹i maggiorenti cessavan di parlare e si mettevan la mano sulla bocca;

¹⁰de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

¹⁰la voce dei capi diventava muta, la lingua s’attaccava al loro palato.

¹¹Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

¹¹L’orecchio che mi udiva, mi diceva beato; l’occhio che mi vedeva mi rendea testimonianza,

¹²For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

¹²perché salvavo il misero che gridava aiuto, e l’orfano che non aveva chi lo soccorresse.

¹³Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

¹³Scendea su me la benedizione di chi stava per perire, e facevo esultare il cuor della vedova.

¹⁴Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

¹⁴La giustizia era il mio vestimento ed io il suo; la probità era come il mio mantello e il mio turbante.

¹⁵Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

¹⁵Ero l’occhio del cieco, il piede dello zoppo;

¹⁶En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

¹⁶ero il padre de’ poveri, e studiavo a fondo la causa dello sconosciuto.

¹⁷Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

¹⁷Spezzavo la ganascia all’iniquo, e gli facevo lasciar la preda che avea fra i denti.

¹⁸Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

¹⁸E dicevo: "Morrò nel mio nido, e moltiplicherò i miei giorni come la rena;

¹⁹Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

¹⁹le mie radici si stenderanno verso l’acque, la rugiada passerà la notte sui miei rami;

²⁰Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

²⁰la mia gloria sempre si rinnoverà, e l’arco rinverdirà nella mia mano".

²¹Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

²¹Gli astanti m’ascoltavano pieni d’aspettazione, si tacevan per udire il mio parere.

²²Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

²²Quand’avevo parlato, non replicavano; la mia parola scendeva su loro come una rugiada.

²³De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

²³E m’aspettavan come s’aspetta la pioggia; aprivan larga la bocca come a un acquazzone di primavera.

²⁴Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

²⁴Io sorridevo loro quand’erano sfiduciati; e non potevano oscurar la luce del mio volto.

²⁵Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.

²⁵Quando andavo da loro, mi sedevo come capo, ed ero come un re fra le sue schiere, come un consolatore in mezzo agli afflitti.