¹Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

¹E ora servo di zimbello a dei più giovani di me, i cui padri non mi sarei degnato di mettere fra i cani del mio gregge!

²Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

²E a che m’avrebbe servito la forza delle lor mani? Gente incapace a raggiungere l’età matura,

³De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

³smunta dalla miseria e dalla fame, ridotta a brucare il deserto, la terra da tempo nuda e desolata,

⁴de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

⁴strappando erba salsa presso ai cespugli, ed avendo per pane radici di ginestra.

⁵Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

⁵Sono scacciati di mezzo agli uomini, grida lor dietro la gente come dietro al ladro,

⁶I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

⁶abitano in burroni orrendi, nelle caverne della terra e fra le rocce;

⁷Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

⁷ragliano fra i cespugli, si sdraiano alla rinfusa sotto i rovi;

⁸barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

⁸gente da nulla, razza senza nome, cacciata via dal paese a bastonate.

⁹Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

⁹E ora io sono il tema delle loro canzoni, il soggetto dei loro discorsi.

¹⁰De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

¹⁰Mi aborrono, mi fuggono, non si trattengono dallo sputarmi in faccia.

¹¹for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

¹¹Non han più ritegno, m’umiliano, rompono ogni freno in mia presenza.

¹²Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

¹²Questa genia si leva alla mia destra, m’incalzano, e si appianano le vie contro di me per distruggermi.

¹³De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

¹³Hanno sovvertito il mio cammino, lavorano alla mia ruina, essi che nessuno vorrebbe soccorrere!

¹⁴Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

¹⁴S’avanzano come per un’ampia breccia, si precipitano innanzi in mezzo alle ruine.

¹⁵Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

¹⁵Terrori mi si rovesciano addosso; l’onor mio è portato via come dal vento, è passata come una nube la mia felicità.

¹⁶Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

¹⁶E ora l’anima mia si strugge in me, m’hanno còlto i giorni dell’afflizione.

¹⁷Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

¹⁷La notte mi trafigge, mi stacca l’ossa, e i dolori che mi rodono non hanno posa.

¹⁸Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

¹⁸Per la gran violenza del mio male la mia veste si sforma, mi si serra addosso come la tunica.

¹⁹Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

¹⁹Iddio m’ha gettato nel fango, e rassomiglio alla polvere e alla cenere.

²⁰Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

²⁰Io grido a te, e tu non mi rispondi; ti sto dinanzi, e tu mi stai a considerare!

²¹Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

²¹Ti sei mutato in nemico crudele verso di me; mi perseguiti con la potenza della tua mano.

²²Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

²²Mi levi per aria, mi fai portar via dal vento, e mi annienti nella tempesta.

²³for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

²³Giacché, lo so, tu mi meni alla morte, alla casa di convegno di tutti i viventi.

²⁴Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

²⁴Ma chi sta per perire non protende la mano? e nell’angoscia sua non grida al soccorso?

²⁵Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

²⁵Non piangevo io forse per chi era nell’avversità? l’anima mia non era ella angustiata per il povero?

²⁶For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

²⁶Speravo il bene, ed è venuto il male; aspettavo la luce, ed è venuta l’oscurità!

²⁷Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

²⁷Le mie viscere bollono e non hanno requie, son venuti per me giorni d’afflizione.

²⁸Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

²⁸Me ne vo tutto annerito, ma non dal sole; mi levo in mezzo alla raunanza, e grido aiuto;

²⁹Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

²⁹son diventato fratello degli sciacalli, compagno degli struzzi.

³⁰Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

³⁰La mia pelle è nera, e cade a pezzi; le mie ossa son calcinate dall’arsura.

³¹Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.

³¹La mia cetra non dà più che accenti di lutto, e la mia zampogna voce di pianto.