¹Jager du rov for løvinnen, og metter du de grådige ungløver,

¹Sai tu quando le capre selvagge delle rocce figliano? Hai tu osservato quando le cerve partoriscono?

²når de dukker sig ned i sine huler og ligger på lur i krattet?

²Conti tu i mesi della lor pregnanza e sai tu il momento in cui debbono sgravarsi?

³Hvem lar ravnen finne sin mat, når dens unger skriker til Gud og farer hit og dit uten føde?

³S’accosciano, fanno i lor piccini, e son tosto liberate dalle loro doglie;

⁴Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?

⁴i lor piccini si fanno forti, crescono all’aperto, se ne vanno, e non tornan più alle madri.

⁵Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?

⁵Chi manda libero l’onàgro, e chi scioglie i legami all’asino salvatico,

⁶De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.

⁶al quale ho dato per dimora il deserto, e la terra salata per abitazione?

⁷Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.

⁷Egli si beffa del frastuono della città, e non ode grida di padrone.

⁸Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,

⁸Batte le montagne della sua pastura, e va in traccia d’ogni filo di verde.

⁹det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?

⁹Il bufalo vorrà egli servirti o passar la notte presso alla tua mangiatoia?

¹⁰Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.

¹⁰Legherai tu il bufalo con una corda perché faccia il solco? erpicherà egli le valli dietro a te?

¹¹Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.

¹¹Ti fiderai di lui perché la sua forza è grande? Lascerai a lui il tuo lavoro?

¹²Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?

¹²Conterai su lui perché ti porti a casa la raccolta e ti ammonti il grano sull’aia?

¹³Kan du binde villoksen med rep til furen*? Vil den harve dalene efter dig? / {* d.e. tvinge den til å følge plogfuren.}

¹³Lo struzzo batte allegramente l’ali; ma le penne e le piume di lui son esse pietose?

¹⁴Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?

¹⁴No, poich’egli abbandona sulla terra le proprie uova e le lascia scaldar sopra la sabbia.

¹⁵Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?

¹⁵Egli dimentica che un piede le potrà schiacciare, e che le bestie dei campi le potran calpestare.

¹⁶Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?

¹⁶Tratta duramente i suoi piccini, quasi non fosser suoi; la sua fatica sarà vana, ma ciò non lo turba,

¹⁷Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,

¹⁷ché Iddio l’ha privato di sapienza, e non gli ha impartito intelligenza.

¹⁸og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.

¹⁸Ma quando si leva e piglia lo slancio, si beffa del cavallo e di chi lo cavalca.

¹⁹Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.

¹⁹Sei tu che dài al cavallo il coraggio? che gli vesti il collo d’una fremente criniera?

²⁰For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.

²⁰Sei tu che lo fai saltar come la locusta? Il fiero suo nitrito incute spavento.

²¹Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.

²¹Raspa la terra nella valle ed esulta della sua forza; si slancia incontro alle armi.

²²Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?

²²Della paura si ride, non trema, non indietreggia davanti alla spada.

²³Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.

²³Gli risuona addosso il turcasso, la folgorante lancia e il dardo.

²⁴Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.

²⁴Con fremente furia divora la terra. Non sta più fermo quando suona la tromba.

²⁵Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.

²⁵Com’ode lo squillo, dice: Aha! e fiuta da lontano la battaglia, la voce tonante dei capi, e il grido di guerra.

²⁶Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.

²⁶E’ l’intelligenza tua che allo sparviere fa spiccare il volo e spiegar l’ali verso mezzogiorno?

²⁷Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.

²⁷E’ forse al tuo comando che l’aquila si leva in alto e fa il suo nido nei luoghi elevati?

²⁸Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.

²⁸Abita nelle rocce e vi pernotta; sta sulla punta delle rupi, sulle vette scoscese;

²⁹Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?

²⁹di là spia la preda, e i suoi occhi miran lontano.

³⁰Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?

³⁰I suoi piccini s’abbeveran di sangue, e dove son de’ corpi morti, ivi ella si trova".

³¹Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.

³²Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.

³³Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.

³⁴Og Herren blev ved å svare Job og sa:

³⁵Vil du som klandrer den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, må svare på dette!

³⁶Da svarte Job Herren og sa:

³⁷Nei, jeg er for ringe; hvad skulde jeg svare dig? Jeg legger min hånd på min munn.

³⁸En gang har jeg talt, men jeg tar ikke mere til orde - ja to ganger, men jeg gjør det ikke mere.