¹Av David. Trett, Herre, med dem som tretter med mig! Strid mot dem som strider mot mig!

¹Di Davide. O Eterno, contendi con quelli che contendono meco, combatti con quelli che combattono meco.

²Grip skjold og verge og reis dig til hjelp for mig!

²Prendi lo scudo e la targa e lèvati in mio aiuto.

³Dra spydet frem og steng veien for mine forfølgere! Si til min sjel: Jeg er din frelse!

³Tira fuori la lancia e chiudi il passo ai miei persecutori; di’ all’anima mia: Io son la tua salvezza.

⁴La dem blues og bli til skamme som står mig efter livet! La dem vike tilbake med skam som tenker ondt imot mig!

⁴Sian confusi e svergognati quelli che cercano l’anima mia; voltin le spalle e arrossiscano quei che macchinano la mia rovina.

⁵La dem bli som agner for vinden, og Herrens engel støte dem bort!

⁵Sian come pula al vento e l’angelo dell’Eterno li scacci.

⁶La deres vei bli mørk og glatt, og Herrens engel forfølge dem!

⁶Sia la via loro tenebrosa e sdrucciolevole, e l’insegua l’angelo dell’Eterno.

⁷For uten årsak har de lønnlig gjort i stand sin garngrav* for mig, uten årsak har de gravd en grav for mitt liv. / {* d.e. med garn dekket grav.}

⁷Poiché, senza cagione, m’hanno teso di nascosto la loro rete, senza cagione hanno scavato una fossa per togliermi la vita.

⁸La ødeleggelse komme over ham, uten at han merker det, og la hans garn som han lønnlig har utlagt, fange ham, la ham falle i det til sin ødeleggelse!

⁸Li colga una ruina improvvisa e sian presi nella rete ch’essi stessi hanno nascosta; scendano nella rovina apparecchiata per me.

⁹Da skal min sjel glede sig i Herren, fryde sig i hans frelse;

⁹Allora l’anima mia festeggerà nell’Eterno, e si rallegrerà nella sua salvezza.

¹⁰alle mine ben skal si: Herre, hvem er som du, du som frir den elendige fra den som er ham for sterk, og den elendige og fattige fra den som plyndrer ham?

¹⁰Tutte le mie ossa diranno: O Eterno, chi è pari a te che liberi il misero da chi è più forte di lui, il misero e il bisognoso da chi lo spoglia?

¹¹Der opstår urettferdige vidner, de spør mig om det jeg ikke vet.

¹¹Iniqui testimoni si levano; mi domandano cose delle quali non so nulla.

¹²De gjengjelder mig godt med ondt; min sjel er forlatt.

¹²Mi rendono male per bene; derelitta è l’anima mia.

¹³Og jeg, jeg klædde mig i sørgeklær, da de var syke; jeg plaget min sjel med faste, og min bønn vendte tilbake til min barm*. / {* d.e. jeg bad med hodet bøid mot mitt bryst.}

¹³Eppure io, quand’eran malati, vestivo il cilicio, affliggevo l’anima mia col digiuno, e pregavo col capo curvo sul seno…

¹⁴Jeg gikk omkring, som om det var min venn, min bror; jeg gikk nedbøiet i sørgeklær som en som sørger over sin mor.

¹⁴Camminavo triste come per la perdita d’un amico, d’un fratello, andavo chino, abbrunato, come uno che pianga sua madre.

¹⁵Men nu da jeg vakler, gleder de sig og flokker sig sammen; skarns-folk flokker sig om mig uten at jeg visste det; de sønderriver* og hviler ikke. / {* d.e. de søker å frarøve mig mitt gode navn og rykte.}

¹⁵Ma, quand’io vacillo, essi si rallegrano, s’adunano assieme; s’aduna contro di me gente abietta che io non conosco; mi lacerano senza posa.

¹⁶Som skamløse som spotter for et stykke brød, skjærer de tenner imot mig.

¹⁶Come profani buffoni da mensa, digrignano i denti contro di me.

¹⁷Herre, hvor lenge vil du se til? Fri min sjel ut fra deres ødeleggelser, mitt eneste fra de unge løver.

¹⁷O Signore, fino a quando vedrai tu questo? Ritrai l’anima mia dalle loro ruine, l’unica mia, di fra i leoncelli.

¹⁸Jeg vil prise dig i en stor forsamling, love dig blandt meget folk.

¹⁸Io ti celebrerò nella grande assemblea, ti loderò in mezzo a gran popolo.

¹⁹La ikke dem glede sig over mig, som uten grunn er mine fiender! La ikke dem som hater mig uten årsak, blinke med øiet!

¹⁹Non si rallegrino di me quelli che a torto mi sono nemici, né ammicchino con l’occhio quelli che m’odian senza cagione.

²⁰For de taler ikke fred, men optenker svik mot de stille i landet.

²⁰Poiché non parlan di pace, anzi macchinan frodi contro la gente pacifica del paese.

²¹Og de lukker sin munn vidt op imot mig, de sier: Ha, ha! Der ser vårt øie!

²¹Apron larga la bocca contro me e dicono: Ah, ah! l’occhio nostro l’ha visto.

²²Du ser det, Herre, ti ikke! Herre, vær ikke langt borte fra mig!

²²Anche tu hai visto, o Eterno; non tacere! O Signore, non allontanarti da me.

²³Våkn op og bli våken for å gi mig rett, min Gud og Herre, for å føre min sak!

²³Risvegliati, destati, per farmi ragione, o mio Dio, mio Signore, per difender la mia causa.

²⁴Døm mig efter din rettferdighet, Herre min Gud, og la dem ikke glede sig over mig!

²⁴Giudicami secondo la tua giustizia o Eterno, Iddio mio, e fa’ ch’essi non si rallegrino su me;

²⁵La dem ikke si i sitt hjerte: Ha! Efter ønske! La dem ikke si: Vi har opslukt ham!

²⁵che non dicano in cuor loro: Ah, ecco il nostro desiderio! che non dicano: L’abbiamo inghiottito.

²⁶La alle dem få skam og bli til skamme som gleder sig ved min ulykke! La dem som ophøier sig over mig, klæs i skam og skjensel!

²⁶Siano tutti insieme svergognati e confusi quelli che si rallegrano del mio male; sian rivestiti d’onta e di vituperio quelli che si levano superbi contro di me.

²⁷La dem juble og glede sig som unner mig min rett, og la dem alltid si: Høilovet være Herren, som unner sin tjener at det går ham vel!

²⁷Cantino e si rallegrino quelli che si compiacciono della mia giustizia, e dican del continuo: Magnificato sia l’Eterno che vuole la pace del suo servitore!

²⁸Da skal min tunge synge om din rettferdighet, hele dagen om din pris.

²⁸E la mia lingua parlerà della tua giustizia, e dirà del continuo la tua lode.