1En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot*; en læresalme av Heman, esrahitten. / {* meningen uviss.}
1Canto. Salmo dei figliuoli di Kore. Per il Capo de’ musici. Da cantarsi mestamente. Cantico di Heman, l’Ezrahita. O Eterno, Dio della mia salvezza, io grido giorno e notte nel tuo cospetto.
2Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig.
2Venga la mia preghiera dinanzi a te, inclina il tuo orecchio al mio grido;
3La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop!
3poiché l’anima mia è sazia di mali, e la mia vita è giunta presso al soggiorno dei morti.
4For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket.
4Io son contato fra quelli che scendon nella fossa; son come un uomo che non ha più forza.
5Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft,
5Prostrato sto fra i morti, come gli uccisi che giaccion nella tomba, de’ quali tu non ti ricordi più, e che son fuor della portata della tua mano.
6frigitt* som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd. / {* d.e. ikke lenger stående i din tjeneste.}
6Tu m’hai posto nella fossa più profonda, in luoghi tenebrosi, negli abissi.
7Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner.
7L’ira tua pesa su me, e tu m’hai abbattuto con tutti i tuoi flutti. Sela.
8Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. Sela.
8Tu hai allontanato da me i miei conoscenti, m’hai reso un’abominazione per loro. Io son rinchiuso e non posso uscire.
9Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut.
9L’occhio mio si consuma per l’afflizione; io t’invoco ogni giorno, o Eterno, stendo verso te le mie mani.
10Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig.
10Opererai tu qualche miracolo per i morti? I trapassati risorgeranno essi a celebrarti? Sela.
11Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? Sela.
11La tua benignità sarà ella narrata nel sepolcro, o la tua fedeltà nel luogo della distruzione?
12Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet?
12Le tue maraviglie saranno esse note nelle tenebre, e la tua giustizia nella terra dell’oblìo?
13Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?
13Ma, quant’è a me, o Eterno, io grido a te, e la mattina la mia preghiera ti viene incontro.
14Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte.
14Perché, o Eterno, rigetti tu l’anima mia? Perché nascondi il tuo volto da me?
15Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig?
15Io sono afflitto, e morente fin da giovane; io porto il peso dei tuoi terrori e sono smarrito.
16Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile.
16I tuoi furori mi son passati addosso; i tuoi terrori m’annientano,
17Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig.
17mi circondano come acque ogni giorno, mi attornian tutti assieme.
18De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen.
18Hai allontanato da me amici e compagni; i miei conoscenti sono le tenebre.
19Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.