1Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
1“Žmogus, gimęs iš moters, gyvena trumpai, bet daug vargsta.
2Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
2Jis kaip gėlė auga ir nuvysta. Jis dingsta kaip šešėlis ir nepasilieka.
3Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
3Ar Tu atversi savo akis į tokį ir nusivesi mane į teismą su savimi?
4Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
4Kas gali iš netyro padaryti tyrą? Niekas!
5Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
5Jo dienos yra tiksliai nustatytos ir mėnesiai suskaičiuoti. Tu nustatai jam ribą, ir jis jos neperžengs.
6så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
6Atsitrauk nuo jo, kad jis pailsėtų, kol kaip samdinys sulauks savo dienos.
7For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
7Medžiui yra viltis, kad ir nukirstas atžels ir iš kelmo išaugs atžalos.
8om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
8Nors žemėje jo šaknys pasensta ir jo kelmas apmiršta dulkėse,
9så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
9bet, gavęs vandens, jis atželia, krauna pumpurus ir išleidžia šakeles kaip jaunas augalas.
10Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
10O žmogus miršta, ir nebėra jo; atiduoda žmogus savo dvasią, kur jis yra?
11Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
11Kaip vanduo išgaruoja iš jūrų, upės nusenka ir išdžiūsta,
12så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
12taip žmogus atsigula ir nebeatsikelia. Kol dangūs pasibaigs, jis neatsibus; niekas jo nepažadins iš miego.
13Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu!
13O kad paslėptum mane kape ir laikytum paslėpęs, kol praeis Tavo rūstybė; nustatytam laikui praėjus, vėl mane atsimintum.
14Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
14Ar miręs žmogus prisikels? Per visas man skirtas dienas aš lauksiu permainos.
15du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
15Tu šauksi, ir aš atsiliepsiu; Tu ilgėsiesi savo rankų kūrinio.
16Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
16Tu skaičiuoji mano žingsnius, bet neįskaityk mano nuodėmės.
17Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
17Mano nusikaltimas paslėptas maišelyje ir mano kaltė užrišta.
18Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
18Kaip kalnas krisdamas subyra ir uola pajuda iš savo vietos,
19som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
19kaip vanduo nuneša akmenis ir liūtys nuplauna dirvožemį, taip Tu sunaikini žmogaus viltį.
20du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
20Tu nugali jį nuolat, ir jo nebelieka, Tu pakeiti jo veidą ir pavarai jį.
21Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
21Jei jo sūnūs gerbiami, jis nežino; jei jie niekinami, jis nepastebi.
22Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.
22Jis jaučia savo kūno skausmus, ir jo siela kenčia”.