1Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:
1Naamatietis Cofaras atsakydamas tarė:
2Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;
2“Mano mintys verčia mane atsiliepti, ir dėl to aš skubu kalbėti.
3hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.
3Aš girdėjau priekaištus man ir mano supratimo dvasia verčia mane atsakyti.
4Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,
4Ar nežinai, kad nuo seno, kai žmogus buvo įkurdintas žemėje,
5at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?
5nedorėlių džiaugsmas trumpas ir veidmainių džiaugsmas tik akimirka?
6Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,
6Nors jo puikybė pasiektų dangus ir jo galva liestų debesis,
7så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?
7jis pražus kaip jo paties išmatos. Kas jį matė, klaus: ‘Kur jis?’
8Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.
8Kaip sapnas jis dings, pranyks kaip nakties regėjimas.
9Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.
9Akis, kuri jį matė, nebematys jo daugiau ir jo vieta jo neberegės.
10Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.
10Jo vaikai ieškos beturčių palankumo, jo rankos sugrąžins jo turtus.
11Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.
11Jo kaulai pilni jaunystės nuodėmių, kurios gulės dulkėse kartu su juo.
12Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,
12Nors nedorybė saldi jo burnoje, nors jis slepia ją po savo liežuviu,
13sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,
13saugo ją ir nepaleidžia, paslėpęs savo burnoje,
14så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.
14tačiau maistas jo viduriuose virs gyvačių tulžimi.
15Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.
15Prarytus turtus jis išvems; Dievas iš jo pilvo ištrauks juos.
16Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.
16Gyvačių nuodus jis čiulps, jį nužudys angies liežuvis.
17Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.
17Jis nematys upių ir upelių, tekančių medumi ir pienu.
18Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.
18Ką jis uždirbo, turės atiduoti ir neprarys to. Jis atlygins savo turtais ir nepasidžiaugs jais.
19For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;
19Nes jis nuskriaudė ir apleido vargšą, pasisavino namus, kurių nestatė.
20han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.
20Jo godumui nebuvo ribų, bet jis nieko neišgelbės.
21Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.
21Neliks jo valgio ir niekas nežiūrės į jo gėrybes.
22Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.
22Kai jis bus apsirūpinęs, jam bus ankšta, nelaimės rankos apims jį.
23For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.
23Kai jis norės prikimšti savo pilvą, Dievas pasiųs savo rūstybę ant jo, išlies ją, jam bevalgant.
24Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.
24Jis bėgs nuo geležinio ginklo, bet jį pervers varinis lankas.
25Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.
25Strėlė bus ištraukta iš jo kūno, žibantis antgalis bus išliejęs jo tulžį; siaubai apniks jį.
26Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.
26Tamsa paslėpta jo viduje; prarys jį ugnis, kurios niekas neužkūrė. Bus varginami tie, kas liks jo palapinėje.
27Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.
27Dangus atskleis jo kaltę ir žemė sukils prieš jį.
28Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.
28Visas jo turtas bus sunaikintas ir nuneštas Jo rūstybės dieną.
29Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.
29Tokia dalis yra nuo Dievo nedorėliui ir toks palikimas yra Dievo jam skirtas”.