1Av David. Jeg vil prise dig av hele mitt hjerte, for gudenes* øine vil jeg lovsynge dig. / {* SLM 82, 1. 6. JOH 10, 34.}
1Visa širdimi Tau dėkoju, Dieve! Dievų akivaizdoje Tau giedosiu gyrių.
2Jeg vil kaste mig ned foran ditt hellige tempel, og jeg vil prise ditt navn for din miskunnhets og din trofasthets skyld; for du har gjort ditt ord herlig, mere enn alt ditt navn.
2Parpuolęs prie Tavo šventyklos, šventą Tavo vardą girsiu už Tavo malonę ir ištikimybę, nes Tu išaukštinai savo žodį labiau negu visą savo vardą.
3Den dag jeg ropte, svarte du mig; du gjorde mig frimodig, i min sjel kom det styrke.
3Dieną, kurią šaukiausi, išklausei, stiprybės suteikei mano sielai.
4Herre! Alle jordens konger skal prise dig når de får høre din munns ord.
4Tave girs, Viešpatie, visi žemės valdovai, išgirdę Tavo burnos žodžius.
5Og de skal synge om Herrens veier; for Herrens ære er stor,
5Jie giedos apie Viešpaties kelius, nes didelė Viešpaties šlovė.
6for Herren er ophøiet, og han ser til den ringe, og den stolte kjenner han langt fra.
6Nors Viešpats yra aukštybėse, Jis žvelgia į nusižeminusį, o išpuikėlį pažįsta iš tolo.
7Om jeg vandrer midt i trengsel, holder du mig i live; mot mine fienders vrede rekker du ut din hånd, og du frelser mig ved din høire hånd.
7Nors aš būčiau vargų suspaustas, Tu atgaivinsi mane, Tu ištiesi savo ranką prieš mano priešų pyktį ir Tavo dešinė mane išgelbės.
8Herren vil fullføre sin gjerning for mig. Herre, din miskunnhet varer evindelig; opgi ikke dine henders gjerninger!
8Apgins mane Viešpats. Viešpatie, Tavo gailestingumas amžinas! Neapleisk, kas Tavo rankų sukurta.