1En læresalme av Asaf. Hvorfor, Gud, har du forkastet oss for evig tid? Hvorfor ryker din vrede mot den hjord du før?
1Dieve, kodėl atstūmei mus amžiams, kodėl Tavo rūstybė dega prieš Tavo ganyklos avis?
2Kom i hu din menighet, som du vant din i fordums tid, som du gjenløste til å være din arvs stamme, Sions berg, hvor du tok bolig!
2Atsimink savo susirinkimą, kurį senais laikais įsigijai, tautą, kurią išpirkai, kad ji būtų Tavo, Siono kalną, kuriame Tu gyvenai!
3Opløft dine trin til de evige grushoper! Alt har fienden fordervet i helligdommen.
3Įženk į nesibaigiančius griuvėsius. Priešas šventykloje nusiaubė viską.
4Dine motstandere har brølt midt i ditt forsamlingshus; de har satt sine egne tegn op til tegn.
4Tavo priešai rėkavo Tavo susirinkimo viduryje, iškėlė čia savo ženklus.
5Det var et syn som når økser løftes i tykke skogen.
5Jie švaistėsi kirviais lyg miško tankynėje:
6Og nu, alt det som fantes av billedverk, det slo de sønder med øks og hammer.
6sudaužė kirviais ir kūjais visus medžio raižinius.
7De har satt ild på din helligdom; like til grunnen har de vanhelliget ditt navns bolig.
7Jie padegė Tavo šventyklą, išniekino Tavo vardo buveinę.
8De har sagt i sitt hjerte: Vi vil ødelegge dem alle tilsammen! De har opbrent alle Guds forsamlingshus i landet.
8Jie manė savo širdyse: “Sunaikinsime viską!” Jie sudegino visas Dievo sueigos vietas krašte.
9Våre egne tegn ser vi ikke; det er ikke nogen profet mere, ikke nogen hos oss som vet hvor lenge det skal vare.
9Mes nebeturime savo ženklų, nebėra daugiau jokio pranašo; nė vienas nežinome, ar ilgai taip bus.
10Hvor lenge, Gud, skal motstanderen håne, fienden forakte ditt navn evindelig?
10Dieve, ar ilgai prispaudėjas tyčiosis? Ar priešas niekins Tavo vardą per amžius?
11Hvorfor drar du din hånd, din høire hånd tilbake? Ta den ut av din barm og ødelegg!
11Kodėl atitrauki savo ranką ir dešinę paslepi antyje?
12Gud er dog min konge fra fordums tid, han som skaper frelse på den vide jord.
12Tačiau Dievas yra mano Karalius nuo seno; Jis gelbsti žemės viduryje.
13Du er den som skilte havet med din styrke, knuste dragenes hoder på vannene.
13Tu jūrą savo galybe perskyrei, sutrupinai vandenyje slibinams galvas.
14Du sønderslo Leviatans* hoder, du gav den til føde for ørkenens folk. / {* d.e. et stort sjødyr.}
14Tu sudaužei galvas leviatano, davei jį visą suėsti dykumos gyventojams.
15Du lot kilde og bekk bryte frem, du uttørket evige strømmer.
15Tau paliepus ištrykšta šaltiniai ir sraunūs upeliai, o vandeningos upės išdžiūsta.
16Dig hører dagen til, dig også natten; du har skapt himmellysene og solen.
16Tavo yra diena ir naktis. Tu sukūrei šviesą ir saulę.
17Du har fastsatt alle jordens grenser; sommer og vinter - du har dannet dem.
17Tu nustatei žemės ribas, Tu padarei vasarą ir žiemą.
18Kom dette i hu: Fienden har hånet Herren, og et dårlig folk har foraktet ditt navn!
18Atsimink, Viešpatie, kad priešas tyčiojasi ir kvailiai niekina Tavąjį vardą.
19Overgi ikke din turteldue til den mordlystne skare, glem ikke dine elendiges skare evindelig!
19Neatiduok savo balandėlio gyvybės žvėrims ir nepamiršk amžinai vargšų susirinkimo.
20Se til pakten! For landets mørke steder er fulle av volds boliger.
20Pažvelk į savo sandorą; juk visi žemės tamsūs kampai yra gausūs smurto!
21La ikke den undertrykte vende tilbake med skam, la den elendige og fattige love ditt navn!
21Nepalik prispaustųjų gėdingai trauktis! Vargšai ir skurdžiai tegiria Tavąjį vardą!
22Reis dig, Gud, før din sak, kom i hu at du blir hånet av dåren hele dagen!
22Pakilk, Dieve, ir gink savo bylą! Prisimink, kaip kvailiai tyčiojasi iš Tavęs kasdien!
23Glem ikke dine fienders røst, dine motstanderes bulder, som stiger op all tid!
23Nepamiršk savo priešų riksmo, prieš Tave nuolat sukylančiųjų triukšmo!