¹Og Elihu blev ved og sa:

¹¶ I korero ano a Erihu, i mea,

²Vent litt på mig, så jeg kan få sagt dig min mening! For ennu er der noget å si til forsvar for Gud.

²Tukua ahau, kia iti nei, a ka whakaatu ahau ki a koe; he kupu ano hoki aku mo ta te Atua.

³Jeg vil hente min kunnskap langt borte fra, og jeg vil vise at min skaper har rett.

³Ka tikina atu e ahau toku mohio i tawhiti, ka whakatikaia e ahau ta toku Kaihanga.

⁴For sannelig, mine ord er ikke falske; en mann med fullkommen kunnskap har du for dig.

⁴E kore rawa hoki aku kupu e teka: tenei kei a koe te tangata kua tino nui tona matauranga.

⁵Se, Gud er sterk, men han akter ikke nogen ringe; han er sterk i forstandens kraft.

⁵¶ Nana, he pakari te Atua, e kore ano ia e whakahawea: pakari tonu te kaha o tona matauranga.

⁶Han lar ikke en ugudelig leve, og de undertrykte hjelper han til deres rett.

⁶E kore te tangata kino e whakaorangia e ia; mana te hunga mate e whiwhi ai ki nga mea e tika ana ma ratou.

⁷Han tar ikke sine øine fra de rettferdige, og hos konger på tronen lar han dem sitte all deres tid høit hedret.

⁷E kore e mutu tana titiro ki te tangata tika; engari ka whakanohoia ngatahitia ratou e ia me nga kingi ki runga ki te torona ake ake, a ka whakanekehia ake hoki ratou.

⁸Og om de blir bundet med lenker og fanget i ulykkens snarer,

⁸Ki te mea kua herea ratou ki te mekameka, mau pu i te rahiri, ara i nga mate,

⁹så vil han dermed foreholde dem deres gjerninger, deres synder, at de viste sig gjenstridige,

⁹Na ka whakakitea e ia ki a ratou ta ratou mahi, me o ratou he, i mea ai ratou i nga mea whakapehapeha.

¹⁰og åpne deres øre for advarselen og formane dem til å vende om fra det onde.

¹⁰Ka whakapuaretia ano e ia o ratou taringa ki te ako, a ka ki kia hoki i te kino.

¹¹Om de da hører og tjener ham, så får de leve sine dager i lykke og sine år i herlighet og glede.

¹¹Ki te rongo ratou, a ka mahi ki a ia, ka pau o ratou ra i runga i te pai, o ratou tau i runga i nga ahuareka.

¹²Hører de ikke, da skal de gjennembores av spydet og omkomme i sin uforstand.

¹²Otira ki te kore ratou e rongo, ka ngaro ratou i te hoari, hemo iho ratou, kahore hoki he matauranga.

¹³Men mennesker med gudløst sinn huser vrede; de roper ikke til Gud når han legger dem i bånd*. / {* JBS 36, 8.}

¹³Ko te hunga whakaponokore o ratou ngakau, puranga rawa i a ratou te riri; kahore a ratou karanga awhina ina herea ratou e ia.

¹⁴De dør i ungdommen, og deres liv ender som tempel-bolernes*. / {* 1KG 14, 24.}

¹⁴Ka mate ratou i te taitamarikitanga, a ka ngaro to ratou ora i roto i te hunga poke.

¹⁵Han frelser de ulykkelige ved deres ulykke og åpner deres øre ved trengselen.

¹⁵¶ Ko tana he whakaora i te rawakore ina mate, e whakapuaretia ana e ia o ratou taringa ina tukinotia.

¹⁶Også dig lokker han ut av trengselens svelg til en åpen plass hvor det ikke er trangt; og ditt bord skal være fullt av fete retter.

¹⁶Ae ra, me koe ano, tera koe e riro i a ia i roto i te kuititanga ki te wahi whanui; a ki tonu i te ngako te mea e whakatakotoria ki runga ki tau tepu.

¹⁷Men er du full av den ugudeliges brøde, så skal brøde og dom følges at.

¹⁷Otiia ki tonu koe i te tikanga a te tangata kino; a mau pu koe i nga tikanga, i te whakarite whakawa.

¹⁸La bare ikke vrede lokke dig til spott, og la ikke den store bot* lokke dig på avvei! / {* d.e. den store trengsel Gud har pålagt dig for dine synders skyld.}

¹⁸Na i te mea he riri tenei, kia tupato kei riro koe i te nui o au rawa; aua hoki koe e whakapeautia e te nui o te utu.

¹⁹Kan vel ditt skrik fri dig ut av trengsel, og kan vel alt ditt strev og slit utrette det?

¹⁹E ranea ranei ou rawa, e kore ai koe e taka he? nga uaua katoa ranei o tou kaha?

²⁰Stund ikke efter natten, den natt da hele folkeslag blåses bort fra sitt sted!

²⁰Kaua e hiahiatia te po, te wa e riro ai nga tangata i runga i to ratou whai.

²¹Vokt dig, vend dig ikke til synd! For det har du mere lyst til enn til å lide.

²¹Kia tupato, kaua e tahuri ki te kino; ki tau hoki he pai ake tenei i nga mate.

²²Se, Gud er ophøiet i sin kraft; hvem er en læremester som han?

²²Nana, ko te Atua, ko tona kaha hei whakanui, ko wai te kaiwhakaako hei rite mona?

²³Hvem har foreskrevet ham hans vei, og hvem kan si: Du gjorde urett?

²³Ko wai te kaitohutohu i te ara mona? Ko wai hei mea, Kua he tau mahi?

²⁴Kom i hu at du ophøier hans gjerning, den som menneskene har sunget om!

²⁴¶ Kia mahara kia whakanuia e koe tana mahi, e waiatatia nei e te tangata.

²⁵All verden ser på den med lyst; menneskene skuer den langt borte fra.

²⁵Kua tirohia nei e nga tangata katoa e matakitakina mai nei e te tangata i tawhiti.

²⁶Se, Gud er stor, og vi forstår ham ikke; hans års tall er uutgrundelig;

²⁶Nana, he nui te Atua, e kore ano e mohiotia e tatou; e kore ano hoki te maha o ona tau e taea te rapu atu.

²⁷han drar vanndråper op til sig, og av tåken siler regnet ned;

²⁷Ko ia nei hei ngongo ake i nga pata wai, ka tauia i tona kohu hei awha:

²⁸fra skyene strømmer det og drypper ned over mange mennesker.

²⁸Ka ringihia iho nei e nga kapua, a ka maturuturu nui ki runga ki te tangata.

²⁹Kan også nogen forstå hvorledes skyene breder sig ut, hvorledes det braker fra hans telt*? / {* d.e. skyene.}

²⁹Ae ra, e mohiotia ana ranei e tetahi nga horahanga o nga kapua, te ngangau o tona tapenakara?

³⁰Se, han breder ut sitt lys omkring sig og dekker det med havets røtter.* / {* d.e. skyer som stiger op av havets dyp.}

³⁰Nana, e horahia ana e ia tona marama a tawhio noa i a ia; e hipokina ana hoki e ia te takere o te moana.

³¹For således straffer han folkeslag, men gir også føde i overflod.

³¹Ko ana mea hoki ena hei whakawa mo nga iwi, nui tonu te kai e homai ana e ia.

³²Han dekker sine hender med lys og byder det å fare ut mot fienden.

³²E hipokina ana e ia ona ringa ki te uira, a whakahaua iho e ia te wahi e pa atu ai.

³³Hans tordenbrak bærer bud om ham; endog feet varsler når han rykker frem.

³³Hei kaiwhakaatu i a ia tona haruru, e waitohu ana hoki ki nga kararehe i te tupuhi meake puta mai.