¹Ja, over dette forferdes mitt hjerte og hopper i mitt bryst.

¹¶ Na konei ano wiri ana toku ngakau, maunu atu ana i tona wahi.

²Hør, hør braket av hans røst og det drønn som går ut av hans munn!

²Ata whakarangona tona reo e papa ana, te pakutanga hoki e puta mai ana i tona mangai.

³Under hele himmelen lar han det fare, og han sender sitt lys til jordens ytterste ender.

³E whakatikaia atu ana e ia ki nga wahi katoa i raro i te rangi, ko tona uira hoki ki nga pito o te whenua.

⁴Efterpå brøler røsten, han tordner med sin veldige røst; han holder ikke lynene tilbake når hans røst lar sig høre.

⁴I muri iho ko te reo e hamama ana; papa ana te whatitiri o te reo o tona nui; e kore ano era a tauhikuhiku ina rangona tona reo.

⁵Gud tordner underfullt med sin røst; han gjør storverk, og vi forstår dem ikke.

⁵Ko ta te Atua whatitiri he reo whakamiharo; nui atu ana mahi, e kore hoki e mohiotia.

⁶Han sier til sneen: Fall til jorden! - og likeså til skyllregnet, sitt sterke skyllregn.

⁶¶ E ki ana hoki ia ki te hukarere, Hei runga koe i te whenua; ki te ua punehunehu ano hoki, raua ko te ua ta o tona kaha;

⁷Hvert menneskes hånd forsegler han*, forat alle mennesker som han har skapt, må komme til å kjenne ham. / {* d.e. han gjør det umulig for mennesket å utføre sitt arbeid på marken.}

⁷Hiritia ake e ia te ringa o nga tangata katoa; kia mohio ai nga tangata katoa nana nei i hanga ki tana mahi.

⁸Da går de ville dyr inn i sine huler, og de holder sig i sine hi.

⁸Haere ana nga kirehe ki nga piringa, noho ana i o ratou nohoanga.

⁹Fra Sydens innerste kammer kommer storm, og med nordenvinden kommer kulde.

⁹Puta mai ana te tupuhi i te whare o te tonga: te matao hoki i te hauraro.

¹⁰Av Guds ånde kommer is, og brede vann bindes.

¹⁰Na te manawa o te Atua i homai te huka: a kuiti iho te whanuitanga o nga wai.

¹¹Med væte fyller han skyen, og han spreder sine lynskyer,

¹¹Ae ra, e utaina ana e ia te kapua matotoru ki te houku; tohatohaina ana e ia te kohu o tana uira:

¹²og de svinger hit og dit, efter som han leder dem, forat de skal utføre alt det han byder dem, over den vide jord;

¹²E whakakopikopikoa ana ano a tawhio noa, he mea hoki na ona whakaaro: hei mea i nga mea katoa e whakahaua atu ana e ia ki te mata o te ao:

¹³enten til tukt, når det er til gagn for hans jord, eller til velsignelse lar han dem komme.

¹³E whakaputaina ana e ia hei whiu, hei mea ranei mo tona whenua, hei atawhai ranei.

¹⁴Vend ditt øre til dette, Job! Stå stille og gi akt på Guds under!

¹⁴¶ Kia whai taringa mai ki tenei, e Hopa: tu marie, ka whakaaro ki nga mea whakamiharo a te Atua.

¹⁵Forstår du hvorledes Gud styrer dem og lar sine skyers lyn blinke frem?

¹⁵E mohio ana ranei koe ki ta te Atua whakahautanga ki a ratou i tana, i puta ai te marama o tana kapua?

¹⁶Forstår du hvorledes skyene svever om i luften, forstår du den Allvitendes under,

¹⁶E mohio ana ranei koe ki nga paunatanga o nga kapua, ki nga mahi whakamiharo a te tino o te matauranga?

¹⁷du hvis klær blir varme når jorden ligger og dormer i sønnenvind?

¹⁷Ki ou kakahu nei ka mahana, ina whakamarietia e ia te whenua ki te hau tonga?

¹⁸Kan du med ham spenne ut himmelen, så fast som et speil av støpt metall?

¹⁸Ka taea ranei e koe te whakatakoto ngatahi me ia te rangi hei papatupu, ano he whakaata whakarewa?

¹⁹Lær oss hvad vi skal si til ham! Vi kan ikke fremføre noget for bare mørke.

¹⁹Whakaaturia mai ki a matou ta matou e korero ai ki a ia; e kore hoki e tika i te pouri ta matou whakatakoto o te korero.

²⁰Skal det fortelles ham at jeg vil tale med ham? Har nogen sagt at han ønsker sin egen undergang?

²⁰E korerotia ranei ki a ia kei te mea ahau ki te korero? Kia hiahia ranei te tangata kia horomia ia?

²¹Og nu, menneskene ser ikke lyset, enda det skinner klart på himmelen, og en vind er faret frem og har renset den.

²¹¶ Na inaianei e kore nga tangata e kite ana i te marama e wheriko mai nei i te rangi: otiia ka tika atu te hau, ka whakawateatia ratou.

²²Fra Norden kommer gull; om Gud er der en forferdende herlighet.

²²E ahu mai ana i te hauraro te aho ano he koura; kei te Atua te kororia whakawehi.

²³Den Allmektige finner vi ikke, han som er så stor i makt; men retten og den strenge rettferdighet krenker han ikke.

²³Ko te Kaha Rawa, e kore ia e taea te whakataki e tatou; hira rawa tona kaha; a e kore ia e tukino i tana whakarite whakawa, i te nui o te tika.

²⁴Derfor frykter menneskene ham; men han enser ikke nogen selvklok mann.

²⁴Koia ka wehi nga tangata i a ia: e kore ia e whai whakaaro ki te hunga ngakau mohio.