¹Så gav Jakob sig atter på veien og drog til Østens barns land.

¹Huai nungin Jakob a pai jela, suahlam tate gam a tungta hi.

²Og da han så sig omkring, fikk han se en brønn på marken, og ved den lå det tre flokker småfe. for av denne brønn vannet de feet; men stenen som lå over brønnens åpning, var stor.

²Huan, a et leh, ngaiin, pawn ah tuileh a na oma, kiangah belam hon thum a kual uh: huai tuileh akipan belam honte tui a dawnsak jel uhi: tuileh konga suang om a lian mahmah.

³Der samlet alle feflokkene sig, og gjæterne veltet stenen fra brønnens åpning og vannet småfeet, og så la de stenen tilbake på sitt sted, over brønnens åpning.

³Huan, huailaiah belam hon tengteng a paikhawm jel ua: huan, tuileh kong akipan suang a khuk suan ua, suang tuileh konga a omna ngeiah a koih jel uh.

⁴Jakob spurte dem: Mine brødre, hvor er I fra? De svarte: Vi er fra Karan.

⁴Huan, Jakobin, a kiang uah, ka unaute aw, koi lama mi na hi ua? achi a. Huan, amau, Haran kho lam mi ka hi uh, a chi ua.

⁵Så spurte han dem: Kjenner I Laban, sønn til Nakor? De svarte: Ja, vi kjenner ham.

⁵Huan, aman, a kiang uah, Nahor tapa Laban na thei uhia? A chi a. Huan, amau, Thei e, a chi ua.

⁶Da spurte han dem: Står det vel til med ham? De svarte: Ja, det gjør det, og se, der kommer hans datter Rakel med småfeet.

⁶Huan, aman, a kiang uah, A damlai ahi na hia? a chi a. Huan, amau, Adamlai himah: enin, a tanu Rakil leng belam pi dingin a hongkuan, a chi ua.

⁷Da sa han: Det er jo ennu høi dag, det er ennu ikke tid til å samle buskapen; vann småfeet og gå avsted igjen og gjæt!

⁷Huchiin, aman, Ngai un, ni sang lai mahmah hi, gan pi khawm leng a hun nai kei: belamte tui dawnsak unla, vakhah un, a chi a.

⁸Men de sa: Det kan vi ikke før alle feflokkene er samlet, og stenen blir veltet fra brønnens åpning; da vanner vi småfeet.

⁸Huan, amau, Ka hih theikei ding uh, belam hon tengteng a paikhawm ua, tuileh kong akipan suang a khuk suan mateng un huai khit chiangin belamte tui ka dawnsak jel uhi, a chi ua.

⁹Mens han ennu talte med dem, kom Rakel med sin fars småfe; for det var hun som gjætte.

⁹Huan, amau a houpih laiin Rakil a pa belamte piin a hongtungta; aman a ching jel hi.

¹⁰Og da Jakob så Rakel, sin morbror Labans datter, og så småfeet som hørte hans morbror til, gikk han frem og veltet stenen fra brønnens åpning og vannet sin morbror Labans småfe.

¹⁰Huan, hichi ahi a, Jakobin a nu sanggampa Laban tanu Rakil leh a nu sanggampa Laban belam hon a muhin Jakobin a vanaih a, tuileh kong akipan suang a khuk suana, a nu sanggampa belamte tui a dawnsak hi.

¹¹Og Jakob kysset Rakel og brast i gråt.

¹¹Huan, Jakob in Rakil a tawpa, ngaihtakin a kapta.

¹²Og Jakob fortalte Rakel at han var hennes fars frende, og at han var sønn til Rebekka; da sprang hun avsted og fortalte det til sin far.

¹²Huan, Jakob in a pa tupa ahihleh Rebeka tapa ahi chih Rakil a hilha: Rakil a taia, a pa a vahilhta hi.

¹³Da nu Laban fikk høre om Jakob, sin søstersønn, løp han ham i møte og omfavnet ham og kysset ham og førte ham inn i sitt hus; og han fortalte Laban alt det som hadde hendt.

¹³Huan, hichi ahia, Labanin a sanggamnu tapa Jakob tanchin a jaktakin, a dawn dingin a taia, huan, a poma a tawpa, a inah a pita. Huan, Jakob in huai thu tengteng Laban a hilh.

¹⁴Da sa Laban til ham: Sannelig, vi er av samme kjød og blod. Og han blev hos ham en måneds tid.

¹⁴Laban in, a kiangah, kaguh leh ka sa mahmah na hi, achia. Huan, kha khat a kiangah a omta hi.

¹⁵Så sa Laban til Jakob: Skulde du tjene mig for intet, fordi om du er min frende? Si mig hvad du vil ha i lønn!

¹⁵Huan, Laban in, Jakob kiangah, ka tupa na hih jiakin a mawkin kana na sem ding ahi maw? Bang na loh dia? Honhilh in, achia.

¹⁶Nu hadde Laban to døtre, den eldste hette Lea, og den yngste hette Rakel.

¹⁶Huan, Labanin tanu nih a neia: a upajaw min Lea ahia, a naupang jaw min Rakil ahi.

¹⁷Lea hadde matte øine; men Rakel var vakker av skapning og vakker å se til.

¹⁷Huan, lea mit a nou a, Rakil bel chinou hoihtak ahia, a mel leng a hoih mahmah.

¹⁸Og Jakob hadde Rakel kjær; derfor sa han: Jeg vil tjene dig syv år for Rakel, din yngste datter.

¹⁸Huan, Jakob in Rakil a ita, huchiin, na tanu naupang jaw Rakil toh kiteng dingin kum sagih na na ka sem ding, achia.

¹⁹Laban svarte: Det er bedre at jeg gir henne til dig, enn at jeg gir henne til en annen mann; bli hos mig!

¹⁹Huan, Laban in, amah ahihleh midang kianga ka piak sangin na kianga ka piak mah hoihzo ve: ka kiangah om nilouhin, achia.

²⁰Så tjente Jakob i syv år for Rakel; og disse år syntes han var nogen få dager, fordi han hadde henne kjær.

²⁰Huchiin, Jakob in Rakil a kitenpih dingin kum sagih a na a sepsak ta a; himahleh a it mahmah jiakin ni sawtlou chik bangin a thei hi.

²¹Derefter sa Jakob til Laban: La mig nu få min hustru, for min tid er ute, og jeg vil gå inn til henne.

²¹Huan, Jakob in Laban kiangah, ka kithuahpih theihna dingin ka ji hon peve leh, ka hun lah a kimta ngal a, achia.

²²Da samlet Laban alle menn der på stedet og gjorde et gjestebud.

²²Huchiin, Laban in huai khua a mi tengteng a kaikhawm veka, ankuang a luita hi.

²³Og om aftenen tok han sin datter Lea og førte henne inn til ham, og han gikk inn til henne.

²³Huan, hichi ahia, khomial tungin a tanu Lea a pia, Jakob kiangah a piluta; huan, amah ana kithuahpih a.

²⁴Og Laban gav sin trælkvinne Silpa til sin datter Lea som trælkvinne.

²⁴Huan, Laban in a sikhanu Zilpa a tanu Lea kiangah a sikhanu dingin a pia hi.

²⁵Men om morgenen - se, da var det Lea. Da sa han til Laban: Hvad er det du har gjort mot mig? Var det ikke for Rakel jeg tjente hos dig? Hvorfor har du sveket mig?

²⁵Huan, hichi ahia, jingsang a hong hihin, ngaiin, Lea a nahita a: huchiin Jakob in, Laban kiangah, ka tunga na thilhih bangchidan ahia? Rakil toh kiteng dingin na na ka sem kahia? Bangjiaka honkhem maimah na hia? Achia.

²⁶Laban svarte: Det er ikke skikk her hos oss å gi den yngste bort før den eldste.

²⁶Huan Laban in, ka gam uah huchibanga ta upajaw ma a a naupang jaw paisak dan ahi kei hi.

²⁷La nu Leas bryllups-uke gå til ende, så vil vi også gi dig den andre, hvis du vil tjene hos mig i syv år til.

²⁷Hiai minu ni sagih zou tadih inla, huchiin, kum sagih dang kana nasep sikin midang nu leng ka hon pe ding uh, achia.

²⁸Og Jakob gjorde så, og han lot bryllups-uken gå til ende. Da gav han ham sin datter Rakel til hustru.

²⁸Huchiin, Jakob in Huchibangin a hiha, ni sagih a zou ta a; huchiin, a tanu Rakil ji dingin a peta hi.

²⁹Og Laban gav sin trælkvinne Bilha til sin datter Rakel som trælkvinne.

²⁹Huan, Laban in a sikhanu Bilha a tanu Rakil kiangah a sikha dingin a pia hi.

³⁰Så gikk han også inn til Rakel, og han holdt mere av Rakel enn av Lea. Siden tjente han ennu syv år til hos Laban.

³⁰Huan, Rakil leng a kithuahpih a, Lea sangin Rakil a it jaw a, Laban na kum sagih dang a sem ta.

³¹Da Herren så at Lea blev tilsidesatt, åpnet han hennes morsliv; men Rakel var barnløs.

³¹Huan, Toupan Lea pen huatin a om chih a theia, huchiin a sul a honsaka; Rakil bel a chiing a.

³²Og Lea blev fruktsommelig og fødte en sønn, og hun kalte ham Ruben*; for hun sa: Herren har sett til mig i min ulykke; nu vil min mann elske mig. / {* se, en sønn!.}

³²Huan, Lea a gaia, tapa a neia, amin dingin Reuben a sa a: Toupan ka gimdan a muh jiak ahi: tunjaw ka pasal in a honit ta ding, achia.

³³Og hun blev atter fruktsommelig og fødte en sønn og sa: Herren har hørt at jeg var tilsidesatt; derfor har han gitt mig også denne sønn. Så kalte hun ham Simeon*. / {* bønnhørelse.}

³³Huan, a gai nawna, tapa a nei nawna; Toupan huatin ka om chih a jak jiak in hial leng a honpia hi, achia, huchiin a min dingin Simeon a sa a.

³⁴Og hun blev atter fruktsommelig og fødte en sønn og sa: Nu må vel endelig min mann holde sig til mig, for jeg har født ham tre sønner. Derfor kalte de ham Levi*. / {* vedhengen.}

³⁴Huan, a gai nawna, tapa anei nawna; tu in tapa thum ka neihsak jiakin, ka pasal in a hon juita ding, achia: huaijaikin a min dingin Levi a sa a.Huan, a gai nawna, tapa a nei nawna a: tu nung in jaw toupa ka phat ding, achia: huaijaikin amin dingin Juda a sa a; huan, ta a nei nawn tadih kei.

³⁵Og hun blev atter fruktsommelig og fødte en sønn og sa: Nu vil jeg prise Herren. Derfor kalte hun ham Juda*. Så fikk hun ikke flere barn da. / {* den for hvem Herren prises; egentlig: den priste.}

³⁵Huan, a gai nawna, tapa a nei nawna a: tu nung in jaw toupa ka phat ding, achia: huaijaikin amin dingin Juda a sa a; huan, ta a nei nawn tadih kei.