1Så fikk han høre at Labans sønner hadde sagt: Jakob har tatt alt det som vår far eide, og av det som vår far eide, har han lagt sig til all denne rikdom.
1Huan, aman, Laban tapaten, Jakob akipanin ahi, hiai thupina tengteng a muh, a chih uh a na zata a.
2Og Jakob så på Labans ansikt at han ikke var den samme mot ham som før.
2Huchiin Jakob in Laban mel a ena, huan, ngaiin tumalam bangin a tungah a hoih nawnkei chih a theia.
3Og Herren sa til Jakob: Vend tilbake til dine fedres land og ditt eget folk, og jeg vil være med dig.
3Huan, TOUPAN, Jakob kiangah, na pipute gamah leh na tanaute kiangah pai nawn ta in; na kiangah ka om jel ding hi, a chi a.
4Da sendte Jakob bud efter Rakel og Lea og bad dem komme ut på marken, hvor han var med sin buskap.
4Huchiin, Jakob in mi a sawla, gamlaka a gan hon om nalamah Rakil leh Lea a sama, huan, a kiang uah,
5Og han sa til dem: Jeg ser på eders fars ansikt at han ikke er den samme mot mig som før; men min fars Gud har vært med mig.
5Na pa uh mel ka muhin tumalam bangin ka tungah a hoih nawn kei chih ka theia; himahleh ka pa Pathian ka kiangah a om gige.
6Og I vet selv at jeg av all min evne har tjent eders far.
6Nou leng na pa uh na ka theihtawpin ka sem chih na thei uh.
7Men eders far har sveket mig og forandret min lønn ti ganger; men Gud lot ham ikke få gjøre mig noget ondt.
7Himahleh na pa un honkhema, ka loh lah sawm veitak a hih lamdanga; himahleh Pathianin ka siatna ding a khoih a phal kei hi.
8Når han sa: Det flekkete skal være din lønn, da fikk alt småfeet flekkete unger, og når han sa: Det stripete skal være din lønn, da fikk alt småfeet stripete unger.
8Gial petmaha gialte na loh ahi ding, a chih leh, gan tengtengin gial petmaha gialte a nei jel ua; huan, a gial tante na loh ahi ding, achih leh, gan tengtengin a gial tante a nei jel uh.
9Således tok Gud eders fars fe fra ham og gav mig det.
9Huchibangin Pathianin na pa gante a laksaka, kei kiangah a hon peta hi.
10Og ved den tid småfeet parret sig, så jeg frem for mig i drømme og fikk se at bukkene som parret sig med småfeet, var stripete, flekkete og prikkete.
10Huan, hichi ahia, gante a gai pat lai un, ka mangin ka daka, huan, ngaiin, a pa, gan honte, a gial tante, gial petmaha gialte, a giala gial iakuakte ahi uh chih ka mu a.
11Og Guds engel sa til mig i drømmen: Jakob! Og jeg sa: Ja, her er jeg.
11Huan, ka mangin Pathian angelin, Jakob, honna chi a: huan, ken, Hiaiah ka om, ka chi a.
12Da sa han: Se nu frem for dig, så skal du få se at alle bukkene som parrer sig med småfeet, er stripete, flekkete og prikkete; for jeg har sett alt det Laban gjør mot dig.
12Huan, aman, Dak inla, en in, apa gan honte tengteng, a gial tante, gial petmaha gialte. Agiala gial iakuakte ahi uh: Labanin na tunga a thilhih tengteng ka mu hi.
13Jeg er den Gud som du så i Betel, der hvor du salvet en minnesten, og hvor du gjorde mig et løfte; gjør dig nu rede og dra bort fra dette land, og vend tilbake til ditt fødeland.
13Kei, suangphuha sathau na nilha, ka kianga thu na chiamna Bethel, huai Bethel Pathian ka hi: tuin thou inla, hiai gam akipan pawt inla, na pianna gamah pai nawnta in, a chi a, achia.
14Da svarte Rakel og Lea og sa til ham: Har vi vel ennu nogen lodd og arv i vår fars hus?
14Huan, Rakil leh Lea in a dawng ua, a kiangah, Ka pa uh in ah kou dingin tantuan leh gouluah ding a om lailai ahia?
15Har han ikke aktet oss som fremmede? Han har jo solgt oss og selv fortært det han fikk for oss.
15Aman mikhual bang lela honsim hita lou hia? A hon khawng khinta a, ka man ulah a ne khinta ngala.
16All den rikdom Gud har tatt fra vår far, den hører oss og våre barn til; gjør nu bare du alt det Gud har sagt til dig!
16Pathianin ka pa uh akipana sum a laksak tengteng ei leh I tate a ahi hi: huchiin Pathianin na kianga a gen peuhmah hihin, a chi ua.
17Så gjorde Jakob sig ferdig og satte sine barn og hustruer på kamelene,
17Huchiin, Jakob a thoua, a tapate leh a jite sangawngsau tungah a tuangsaka;
18og han tok med sig hele sin buskap og alt det gods som han hadde samlet sig, det fe han eide, og som han hadde lagt sig til i Mesopotamia, og vilde dra til Isak, sin far, i Kana'ans land.
18Huan, Kanan gama a pa Isaak kianga pai dingin a gan tengteng leh a sum khol tengteng, a gan muhte, Paddan-aram gama a kholte, a paipih veka.
19Men Laban hadde draget bort for å klippe sine får; da stjal Rakel sin fars husguder.
19Huan, Laban bel a belam mulmet dingin a pimang hi: huan, Rakilin a pa milimte a guksak.
20Og Jakob stjal sig bort fra arameeren Laban; han sa ikke noget til ham om at han vilde flykte.
20Huan, Jakob Suria mi Laban theihlouh kalin a guk pai mang hi: a paimang ding thu a hilh kei hi.
21Så flyktet han med alt det han hadde; han gjorde sig ferdig og satte over elven* og tok veien til Gileadfjellet. / {* Eufrat.}
21Huchiin a neih tengteng toh a tai mangta a; huan, a thoua, luipi a kana, Gilead tang lam juanin a pai jel hi.
22Den tredje dag efter fikk Laban vite at Jakob var flyktet.
22Huan, a ni thum niin Jakob a taita chih Laban a hilh ua.
23Da tok han med sig sine frender og satte efter ham syv dagsreiser, og nådde ham igjen på Gilead-fjellet.
23Huchiin a unaute api a ni sagih lamtan a delh a; Gilead tangah a delh phata hi.
24Men Gud kom til arameeren Laban i en drøm om natten og sa til ham: Vokt dig og si ikke noget til Jakob, hverken godt eller ondt!
24Huan, Suria mi Laban kiangah janin a mangin Pathian a honga, a kiangah, Jakob kiangah a sia a pha a bangmah mah gen lou dingin pilvangin, a chi. Huan, Labanin Jakob a delh phata hi.
25Da Laban nådde Jakob igjen, hadde Jakob slått op sitt telt på fjellet, og Laban med sine frender slo også op sitt telt på Gilead-fjellet.
25Huan, Jakobin a puanin tangah a kai khina: huan, Labanin leng a unaute toh Gilead tangah a kai uh.
26Da sa Laban til Jakob: Hvad er det du har gjort? Du har stjålet dig bort fra mig og ført mine døtre avsted som om de var tatt i krig.
26Huan, Labanin, Jakob kiangah, na thilhih hi bangchidan ahia oi ka theihlouh kala na guk pai manga, namsau salte bang maia ka tanute na pi mang?
27Hvorfor flyktet du hemmelig og stjal dig bort fra mig og sa ikke noget om det til mig, så jeg kunde ha fulgt dig på veien med gledesrop og sanger, med trommer og harper?
27Bang ding a hon taimang sana, hon guk paisan a, nopsaknate toh, late toh, khuangta te toh, kaihgingte toh ka hon khak theihna dia na hon hilh louha;
28Du lot mig ikke engang få kysse mine sønner og døtre; det var uforstandig gjort av dig.
28Ka tute leh ka tanute ka tawn phal lou oi? Haihuai takin ahi thil na hih.
29Jeg har det i min makt å gjøre ondt mot eder; men eders fars Gud sa til mig inatt: Vokt dig og si ikke noget til Jakob, hverken godt eller ondt!
29Hon hihse thei ka hi a; himahleh, na pa Pathianin, tu janin, Jakob kiangah a sia a pha bangmah mah genlou dingin pilvangin, chiin a honhoupih hi.
30Men når du nu har draget bort, fordi du lengtes så såre efter din fars hus, hvorfor stjal du da mine guder?
30Huan, na pa in na ngaih mahmah tak jiakin, pai ut hi tawk lechin zong, bangdia ka Pathian te hon guksak na hia? achia.
31Da svarte Jakob og sa til Laban: Jeg var redd; jeg tenkte at du kunde ta dine døtre fra mig med makt.
31Huan, Jakobin a dawnga, Laban kiangah, ka lau jiak ahi; na tanute non laksak teitei kha ding, ka chi a ahi.
32Men den som du finner dine guder hos, han skal ikke leve. Se nu efter i våre frenders nærvær, om du kjennes ved noget av det jeg har med mig, og ta det så! Men Jakob visste ikke at Rakel hadde stjålet dem.
32Kuapeuh na Pathian te na muh na a hing kei ding uh: I unaute mitmuhin nanga ka kianga om en chian inla, la ve, a chi a.
33Da gikk Laban inn i Jakobs telt og i Leas telt og i begge trælkvinnenes telt, men fant ikke noget. Så gikk han ut av Leas telt og inn i Rakels telt.
33Rakilin a na gu chih lah Jakobin a thei ngal keia. Huan, Laban bel Jakob puaninte ah, Lea puaninte ah, sikhanu nihte puaninte ah a lut jela; himahleh a mu kei. Huan, Lea puanin akipana pawta, Rakil puanin ah a lut nawna.
34Men Rakel hadde tatt husgudene og lagt dem i kamelsalen og satt sig på dem; og Laban gjennemsøkte hele teltet, men fant ikke noget.
34Huan, Rakilin milimte a na laa, sangawngsau van lakah a na koiha, a na tutkhuma. Huan, Labanin a puanin sung tengteng a mai suak veka, himahleh a mu kei hi.
35Og hun sa til sin far: Min herre må ikke bli vred fordi jeg ikke kan reise mig for dig; for det går mig på kvinners vis. Så lette han efter husgudene, men fant dem ikke.
35Huan, aman, a pa kiangah, Na maa ka din ngap louh jiakin ka toupa, hehken aw; numei omdan ngeina ka tunga a om laitak lah ahi ngala, achia. Huchiin a zongzong a, himahleh milimte a mu zo ta kei hi.
36Da blev Jakob vred og gikk i rette med Laban. Og Jakob tok til orde og sa til Laban: Hvad er min brøde, hvad er min synd, siden du forfølger mig så?
36Huan, Jakob a hehta a, Laban a salta: Jakobin Laban kiangah bangah ka taleka, bangah ka khial a, hon delh na hia?
37Du har nu gjennemsøkt alt det jeg har; hvad fant du da som hører ditt hus til? Legg det frem her for mine og dine frender, så de kan dømme mellem oss to!
37Ka van tengteng na mai nung inleng, na insung van himhim banga na muh? Kou nihte non ngaihtuah theih na dingin ka unaute leh na unaute maah koihin.
38Nu har jeg vært hos dig i tyve år; dine får og dine gjeter har ikke født i utide, og værene av ditt småfe har jeg ikke ett op;
38Kum sawm nih vengveng na kiangah ka omta; na belam pite leh na kel piten nou a nei khial ngei kei ua, na belam hon laka pate leng lah ka ne ngei ngal keia.
39det som var sønderrevet, kom jeg ikke hjem til dig med; jeg godtgjorde selv skaden; av mig krevde du det, enten det var stjålet om dagen, eller det var stjålet om natten.
39Gamsa keih leng lah na kiangah ka hontun ngeingal keia: ken a mang sikin ka thuak zaw jela; suna guk hiam, jana guk hiam lah ka dit na phut ngitnget a.
40Slik hadde jeg det: Om dagen fortærtes jeg av hete og av kulde om natten, og søvnen flydde fra mine øine.
40Hichibangin ka om jel; sun a nisa leh jan a khovot in a hon hihgim thei mahmaha; ihmut leng ka mu ngeikei hi.
41I tyve år har jeg nu vært i ditt hus, jeg har tjent dig fjorten år for dine to døtre og seks år for ditt småfe; men du forandret min lønn ti ganger.
41Huan, kum sawm nih sung teng na in ah ka oma; na tanu nihte loh dingin kum sawm leh kum li na na ka sema, na gante loh dingin kum guk ka sem nawna; ka loh lah sawm vei tak na hihlamdang ngal a.
42Hadde ikke min fars Gud vært med mig, han som var Abrahams Gud, og som også Isak frykter, sannelig, du hadde nu latt mig fare med tomme hender. Men Gud har sett min møie og alt mitt strev, og han har dømt inatt.
42Ka pa Pathian, Abraham Pathian, Isaak kihtak, ka kianga om lou hi ngial lehouh, tuin vuaktang lela honpaisak ngeingei ding na hi. Pathianin ka haksat thuakdan leh ka sepgim dan a mua, Tujana honvau ahi, achia.
43Da svarte Laban og sa til Jakob: Døtrene er mine døtre, og barna er mine barn, og buskapen er min buskap, og alt det du ser, er mitt; hvad skulde jeg da nu kunne gjøre mot disse mine døtre eller mot deres barn, som de har født?
43Huan, Labanin a dawnga, Jakob kiangah, tanute kei tanu ahi ua, naupangte kei naupangte ahi ua, gante kei gante ahi ua, na muh tengteng keia vek ahi uh: tuniin hiai ka tanute tungah leh a ta neihte uh tungah bang ka hih thei dia?
44Så kom nu og la oss gjøre en pakt, jeg og du, og den skal være et vidne mellem mig og dig.
44Kisain, kei leh nang thu I khung ding; huai kei leh nang kalah theihna hi hen, a chi a.
45Da tok Jakob en sten og reiste den op som en minnesten.
45Huchiin, Jakobin suang a laa, suangphuh dingin a phuta.
46Og Jakob sa til sine frender: Sank sammen stener! Og de tok stener og laget en røs; og de holdt måltid der ved stenrøsen.
46Huan, Jakobin a unaute kiangah, suang la khawm un, a chi a; huan, suang a la ua, achiang ua: huan, suangchian khawm kiangah an a ne uh.
47Og Laban kalte den Jegar-Sahaduta, men Jakob kalte den Gal-Ed*. / {* vidnesbyrdets stenrøs.}
47Huan, Labanin huai suang chian khawm, Jegarsahadutha, a chi a; Jakobin bel Galeed, a chi hi.
48Da sa Laban: Denne røs skal være et vidne mellem mig og dig idag. Derfor kalte de den Gal-Ed,
48Huan, Labanin, hiai suang chian khawm tuiin kei leh nang kikalah theihna ahi, a chi a. Huaijiakin a min dingin Galeed chih a hita:
49og tillike Mispa*, fordi han sa: Herren holde vakt mellem mig og dig, når vi kommer hverandre av syne; / {* d.e. et sted hvorfra en skuer vidt omkring.}
49Mizpa chih leng ahi, Labanin, kikhen a I om hun chiangin TOUPAN honveng tuaktuak hen,
50dersom du farer ille med mine døtre eller tar dig andre hustruer foruten mine døtre, da er det vel intet menneske hos oss, men se, Gud er vidne mellem mig og dig.
50Ka tanute na suk gentheiha, ka tanute lou ji dang na neih leh, kuamah i kiangah a om kei na ua, enin, Pathian kei leh nang kal hontheihpihpa ahi, a chi ngala.
51Så sa Laban til Jakob: Se, denne røs og denne minnesten som jeg har reist mellem mig og dig -
51Huan, Laban mahin, hiai suang chian khawm en lechin, keimah leh nangmah kikala hiai suang ka phuh leng enin.
52vidner skal de være, både røsen og minnestenen, at ikke skal jeg dra til dig forbi denne røs, og at heller ikke skal du dra til mig forbi denne røs og denne minnesten med ondt i sinne.
52Poi kikhoihsak dingin kei hiai suang khengin na kiang lamah ka hongpai kei ding, chih leh, nang leng hiai suang chian khawm leh hiai suang phuh khengin kei kiang lamah na hongpai kei ding chih, hiai suang chian a theihna hi henla, hiai suangphuh leng a theihna mah hi hen.
53Abrahams Gud og Nakors Gud skal dømme mellem oss, han som var deres fars Gud. Så svor Jakob ved ham som hans far Isak fryktet.
53Abraham Pathian, Nahor Pathian, a pa uh Pathianin I kalah thu ngaihtuah hen, a chi nawna. Huan, Jakobin a pa Isaak kihtak louin a kichiamta.
54Og Jakob ofret et slaktoffer på fjellet og innbød sine frender til måltid. Og de holdt måltid og blev natten over på fjellet.
54Huan, Jakobin tang ah kithoihna a lana a unaute tanghou ne dingin a sama; huchiin tanghou a ne ua, tang ah a giak chiat uhi.Huan, jingsang in beltakin Laban a thoua, a tute leh a tanute a tawpa, a vualjawla: huan, Laban a paia, amah omna lamah a pai
55Morgenen efter stod Laban tidlig op, og han kysset sine sønner og sine døtre og velsignet dem. Så drog Laban hjem igjen.
55Huan, jingsang in beltakin Laban a thoua, a tute leh a tanute a tawpa, a vualjawla: huan, Laban a paia, amah omna lamah a pai